Tårenes bunnløse hav

20140621_214818

«Jeg kan ikke gråte… Da vil jeg aldri klare å stoppe». Jeg har hørt det bli sagt så mange ganger. Fortellinger om klumper som fester seg i sjeler og bryst og oppleves som om de kommer fra et bunnløst hav av tårer. Og mange velger det samme -svelge tårene unna og kjempe dem vekk. Men er det best? I lengden?

Jeg tror tårer har renselsens kraft på oss. Vel og merke om de gråtes i trygghet. Gråter man i ensomhet eller i utrygge rammer kan nok tårene ha motsatt effekt enn å rense, men dette innlegget handler først og fremst om de tårer som gråtes i trygghet. I trygghet om at det er noen sammen med meg eller for meg, eller i trygghet alene om det er der det oppleves best å la tårene renne. Jeg tror nok vi mennesker oftest gråter alene, for kanskje finnes det ikke noe så skremmende som å skulle dele sine tårer med andre. Gjennom tårene skinner jo sårbarheten vår så tydelig frem. Samtidig synes det sanne, skjøre, sterke, vakre og ekte mennesket så tydelig i tårene. For de ekte tårene kan ikke felles med masker på. Tårer som vitner om sårede sjeler, dype savn, brutte løfter, krenkelse, ensomhet, urett, tap og drømmer som forsvant før de rakk å bli til virkelighet.

Hulkende barn som slipper alle følelser løs så tårene får strømme. Lydløse strømmer av tårer som renner nedover røde kinn i varme klemmer delt mellom to nære venner. Voksne menn med forknytte ansikt, men tynne striper av tårer vitner som all sorg som skjuler seg bak de sammenbitte tenner. Opprørte ungdommer som hyler og skriker og faller på kne for sorgen gjør så vondt at de bare vil rømme fra den, men det går ikke. Tårer delt mellom to, tårer grått i store fellesskap av delt sorg, og tårer grått alene. Alene i din stue, svelget unna på butikken, i bilen, i skolegården eller rundt middagsbordet. Men om alle forhold lå helt til rette for det, i trygghet og tillit, hvor ville du aller helst grått dine tårer? Alene eller sammen med noen?

Jeg tror vi fikk tårene nettop av den grunn at de har en rensende kraft på oss. I perioder kan de være vanskelige, kanskje umulige å felle dem, mens andre perioder renner de ukontrollert nedover våre kinn. Møter du et menneske som gråter så bli ikke redd, for bak tårene synes et medmenneske og en venn som trenger noen å dele noe av det som liggere i tårene. Det gjør vondt å se at mennesker sørger og gråter, men det er ikke farlig. Er det èn ting jeg har lært i løpet av disse 7 årene som diakon i møte med mange gråtende medmennesker, så er det dette: Tårene kan kjennes som om de kommer fra et bunnløst hav, men våger man å seile på dette havet sammen med noen så blir ikke tårene så tunge og skremmende som om man seiler alene…

Marianne ❤