Speil deg i meg, min kjære

Det eies mange sannheter om hva vi mennesker trenger for å leve gode liv.
Betydningen av trygghet, rent vann, mestringsfølelse, tørre sko
-og alt som lever der imellom.

I dag tenker jeg på hvor grunnleggende viktig det er for vår trygghet at vi har gode speil.

Ikke de speil som bekrefter eller avkrefter vårt fysiske ytre.
Heller ikke de speil som er farget av egne opplevelser av hva og hvem vi selv er.
Jeg tror ikke vi ser sannheten fullt ut da.
Jeg tror mange, som jeg, tidvis kan være selvkritisk og kjenne at følelser som dårlig samvittighet, bør -og kunne oppgaver, sammenligning og opplevelsen av å ikke strekke til kan legge et slør over speilbildet som gjør sannheten vanskelig å skimte.
Et slør jeg tror kan forvrenge speilbildet totalt.

Så la en du har kjær være speilet ditt.
Og våg du å være speilet til den du har kjær.

Jeg kjenner ofte at jeg så gjerne skulle lånt bort blikket mitt til de jeg er glad i.
Da kunne denne vakre sannheten bli klar og tydelig og slått rot i hjertene deres.
For blikket til de som har oss kjær sees uten det kravstore slør og de strenge filter.
Iallfall de som ser oss med ekte kjærlighet.

Hadde vi hatt muligheten til å se oss selv gjennom blikket til en som kjenner hjertet vårt tror jeg vi ville maktet, mestret og seiret så mye mer. Jeg tror det kunne fridd oss fra strenge tanker om alt vi ofte synes vi burde være annerledes, og når dette sannhetens blikk åpnet seg i oss kunne vi få hvile i å være akkurat den vi er.
Tenk hvilken trygghet det kunne gitt.

Speil deg i meg og se sannheten jeg ser
Se det skjønne og sterke og enestående vakre som bor der i deg

Og om vi ikke har mulighet til å låne bort blikket vårt har vi alltid mulighet til å fortelle hva vi ser. For finnes det grunn til å si noe godt om et annet mennesket er det vel egentlig ingen grunn til å la være.

Marianne ❤

 

Kvelden da kjærlighetstepper av tente lys dekker kirkegårdene

Ingen kveld er så nær og stemningsfull etter at mørket har lagt seg som den siste søndagen i oktober. Kvelden da hver en kirkegård er dekket av kjærlighetstepper med tente lys til minne om alle de som fyller hjerter med sorg og savn.

Som diakon har jeg fått møte mennesker i sorg og krise som har gitt meg en innsikt i ulike sørgerom ingen bøker kunne lært meg. Jeg ser hvor redde vi er for å si noe galt eller gjøre noe dumt i møte med den som sørger, men kanskje er det ikke vanskeligere enn at vi våger å se hverandre. Oppriktig.

Jeg trenger trygge hender å holde i og øyne som gir rom for smerten jeg helst vil skjule for verden.

Jeg trenger tid og tålmodighet til å rydde og sortere, mimre og gråte her inne i sørgerommet mitt. Rommet jeg noen dager trenger å være lenge i, mens andre dager holder det at jeg titter innom. Noen dager har jeg kontroll over sorgens utrykk i meg, andre dager overvelder den meg totalt. Kanskje uten at jeg vet hvorfor. Da trenger jeg hjerter som forstår og ord som makter å være der jeg er.

Jeg trenger ikke overøsende råd om hvordan jeg kan gå videre og bort fra sorgen som fyller meg. Jeg trenger noen som våger å hvile i at jeg skal finne veien videre, og som samtidig forstår at jeg trenger å vite at jeg ikke er alene.

Jeg trenger trygghet på at noen finnes der for meg -helt til sjelens tårehav har stilnet og striper av lys kommer til synet igjen. Og om du spør meg hvordan jeg har det og jeg begynner å gråter, så er det ikke farlig. Jeg vet det er vondt å se en du er glad i sørger, men det er ikke farlig. Jeg trenger bare at du ser meg.

Slik jeg er nå.

Der jeg er nå

Jeg håper du spesielt denne helgen vil våg å se de du kjenner som er med å tenne lysene som fyller kirkegårdene med kjærlighetstepper. Kanskje tenner du et lys selv? Se da på alle lysene rundt deg og vit at du ikke er alene.

Marianne ❤

Med din hånd i min

Med din hånd i min…

Blir det bedre om jeg tar hånden din og legger den i min?
Blir du mindre urolig når redselens kappe omslutter deg?
Blir frykten for det ukjente svakere om jeg stryker den en liten stund?
Blir du tryggere om hendene mine holder deg når sjelen din fylles av stormer?
Blir gleden klarere om du vet de vil klappe når hjertet ditt frydes i jubel?
Blir du roligere om du hviler i at de aldri vil vike når livet blir for bratt til å vandre alene?

Med min hånd i din…

Jeg kjenner stillhet når hånden min får ligger trygt i din.
Jeg blir mindre urolig når redselens kappe omslutter meg .
Mindre redd når frykten står for min tankedør .
Tryggere når det stormer i sjelen.
Gladere når hjertet frydes i jubel.
Mindre usikker når livet er for bratt til å vandre alene.

Med din hånd i min, og min hånd i din, skal alt gå bra.

10411980_10154288325250093_1303138705964181069_n

Marianne ❤

Har du en trygg favn i livet?

Det er et bildet som stadig dukker opp i mitt indre for tiden. Bildet av en trygg favn. En trygg favn som aldri viker.

Jeg tror vi makter og tør mer om det finnes en favn vi alltid kan gå til. Et sted vi kan hvile, gråte og le i trygghet.

Jeg tror motgang blir lettere og medgang lysere om det finnes en favn vi kan søke til. Et sted vi kan fortelle filterfritt og samtidig hvile i visshet om at vi blir sett og forstått for den vi er.

Jeg tror vi vokser dypere og raskere som mennesker om det finnes en favn vi kan hvile i at aldri viker. Et sted vi kan tenke oss til når oppgaver er større enn vi tror vi mestrer, eller andre har gått strålende godt og vi er fylt av stolthet. En favn som holder om oss og ser oss med kjærlighet fordi vi er akkurat den vi er.

Jeg tror flere er og har denne trygge favnene uten å være det bevisst.
Hvem tenker du på når du leser?
Lete du etter svaret…jeg tror den trygge favnen finnes for alle -om vi våger å lete og ta imot.

Marianne ❤20150822_195729_resized

20150822_195724_resized

20150822_195754_resized

Jeg tror på samtalens endringskraft

Jeg tror sjelen er en gang fylt av rekker med rom.
Store rom og små rom.
Ryddige rom og rotete rom.
Lyse rom og mørke rom.
Rom med låste dører og rom med dører på vid gap.
Rom vi kjenner innholdet i og rom vi kanskje ikke har oppdaget ennå.

Jeg tror innholdet i sjelens mange rom gjør oss til de menneskene vi er.
At det som fyller de ulike rommene er grunnen til alt det gode vi er
-og alt det vi opplever som krevende og vanskelig.

Jeg tror løsningsnøkkelene til våre utfordringer ligger i rommene i sjelens lange ganger, men at vi ikke alltid makter å finne hvilket.
Jeg tror at forsoningens nøkkel kan ligge gjemt bak en dør, og frimodighetens nøkkel midt i et kaos av følelser bak en annen.

Jeg vet det er krevende, men mulig å rydde i sjelens rom.
Og jeg tror at med trygghet og tillit og ærlige samtaler kan vi finne veien frem til de skjulte nøkler som kan forløse, reparerer og styrke.

Lite er så befriende å få oppleve, for egen eller andres del, som når den riktige nøkkelen finnes til det riktige rommet  -så veien videre kan åpenbare seg.

Jeg tror på samtalens endringskraft.

Marianne ❤

Om sant og ekte vennskap

Jeg tenker på venner.
De venner som får deg til å bryte ut i de mest befriende latterbølger -latterbølger som gjør at du garantert lever et år lenger.
De venner som stiller spørsmålstegn i kjærlighet -spørmål som gjør at knuter løsner og svar finnes.
De venner du kan dele stillheten med uten at den blir påtrengende – for tillit tåler stillhet.
De venner som vet at du liker kaffen lunken og som alltid har ullsokker klare fordi de vet at dine tær bestandig er kalde.
De venner som slipper deg inn i skjulte rom og lar deg  se nye, vakre, sterke sider ved dem -sider som gjør at vennskapsreisen stadig oppdager nye farger. De venner du kan være uenig med uten at det skaper avstand fordi tryggheten er murt inn i vennskapets grunnmur.
De venner du kan lene deg på i visshet om at de aldri viker, og du vet at du garantert aldri slipper det de har lagt av sitt eget liv i dine hender.
De venner du kan dele livets høye topper og dype daler med, og vennskapsbåndene blir sterkere for hvert år som går.
De venner som lar deg føle, om du er flink å kjenne etter, at vennskapets rikdom er en av lykkens mange røtter -røtter som lar deg stå stødigere i livet.

Du tenker nok helt sikker på noen nå når du leser, og om det er en eller 10 slike venner i livet ditt spiller ingen rolle. Disse vennene må du uansett ta godt vare på og si dem takk for hva de gir deg. Jeg starter det nye året i dypt takknemlighet for at jeg har slike venner i livet mitt. Til hver og en av dere: mitt hjerte er rikere og sterkere på grunn av dere, og hjertet synger takk ❤

Marianne ❤

10411980_10154288325250093_1303138705964181069_n

Å høre til

DSC05173  DSC05175

Å høre til er hvile.
Å høre til er fred.
Å høre til er tryggheten dypt inni deg et sted.
Å vite at det er et sted der hele deg får bo, for dette sted gir sjelen din den dype, stille ro.
Å vite at det fins et sted som ser deg som du er, og hjertet takker for at dette stedet finnes der.
Å høre til det er å ha et sted på denne jord,
som lar deg hvile i at både sjel og hjerte bor .
Å høre til er visshet om at dette stedet gir,
deg tro på den du er fordi du vet du hører til.
Å høre til det er som månens lys en vinternatt,
den viser vei og lar deg se en klar og vakker skatt.

Marianne ❤

 DSC05176  DSC05177

Tårenes bunnløse hav

20140621_214818

«Jeg kan ikke gråte… Da vil jeg aldri klare å stoppe». Jeg har hørt det bli sagt så mange ganger. Fortellinger om klumper som fester seg i sjeler og bryst og oppleves som om de kommer fra et bunnløst hav av tårer. Og mange velger det samme -svelge tårene unna og kjempe dem vekk. Men er det best? I lengden?

Jeg tror tårer har renselsens kraft på oss. Vel og merke om de gråtes i trygghet. Gråter man i ensomhet eller i utrygge rammer kan nok tårene ha motsatt effekt enn å rense, men dette innlegget handler først og fremst om de tårer som gråtes i trygghet. I trygghet om at det er noen sammen med meg eller for meg, eller i trygghet alene om det er der det oppleves best å la tårene renne. Jeg tror nok vi mennesker oftest gråter alene, for kanskje finnes det ikke noe så skremmende som å skulle dele sine tårer med andre. Gjennom tårene skinner jo sårbarheten vår så tydelig frem. Samtidig synes det sanne, skjøre, sterke, vakre og ekte mennesket så tydelig i tårene. For de ekte tårene kan ikke felles med masker på. Tårer som vitner om sårede sjeler, dype savn, brutte løfter, krenkelse, ensomhet, urett, tap og drømmer som forsvant før de rakk å bli til virkelighet.

Hulkende barn som slipper alle følelser løs så tårene får strømme. Lydløse strømmer av tårer som renner nedover røde kinn i varme klemmer delt mellom to nære venner. Voksne menn med forknytte ansikt, men tynne striper av tårer vitner som all sorg som skjuler seg bak de sammenbitte tenner. Opprørte ungdommer som hyler og skriker og faller på kne for sorgen gjør så vondt at de bare vil rømme fra den, men det går ikke. Tårer delt mellom to, tårer grått i store fellesskap av delt sorg, og tårer grått alene. Alene i din stue, svelget unna på butikken, i bilen, i skolegården eller rundt middagsbordet. Men om alle forhold lå helt til rette for det, i trygghet og tillit, hvor ville du aller helst grått dine tårer? Alene eller sammen med noen?

Jeg tror vi fikk tårene nettop av den grunn at de har en rensende kraft på oss. I perioder kan de være vanskelige, kanskje umulige å felle dem, mens andre perioder renner de ukontrollert nedover våre kinn. Møter du et menneske som gråter så bli ikke redd, for bak tårene synes et medmenneske og en venn som trenger noen å dele noe av det som liggere i tårene. Det gjør vondt å se at mennesker sørger og gråter, men det er ikke farlig. Er det èn ting jeg har lært i løpet av disse 7 årene som diakon i møte med mange gråtende medmennesker, så er det dette: Tårene kan kjennes som om de kommer fra et bunnløst hav, men våger man å seile på dette havet sammen med noen så blir ikke tårene så tunge og skremmende som om man seiler alene…

Marianne ❤

Myke, trygge hender

En ørliten barnehånd som såvidt rekker rundt tommelen din.
En liten guttehånd som finner en mammahånd når drømmene er skumle.
En livsledsagers trygge hånd når dagen gir rom og en åpen sti venter på dere.
En medmenneskehånd som gir trygghet til hjertet når dagen er stormfull .
En vennehånd som stryker en annen vennehånd når ord alene blir for fattige.

Barnehender, kjærestehender, sjelevennhender og medmenneskehender. Unge hender og gamle hender.

I dag minnes jeg min farmor og hennes myke hender, og hvordan livet noen ganger rommer å holde hånden til en som reiser ut av livet og inn i evigheten.

Jeg tenker på de gode hendene i verden og ber om at hver og en av oss får være og bli gitt slike trygge hender å holde i livet -og helt inn i evigheten.

Marianne 🦋