Toner som når våre skjulte strenger

20141105_114944

Har du det slik at musikk påvirker deg? At når du setter på den sangen du liker best av alt kan mørke skyer lette så lyset fyller deg? At når du er trøtt og sliten finnes det en sang som alltid gi deg ny energi? Eller om du har opplevd noe trist og vondt, så kan en spesiell sang løsne klumpen i magen slik at tårene får renne og rense deg? At minnene fyller deg når toner når ditt øre, for de samme tonene ble hørt i en anledning du aldri glemmer? Eller hvordan et kjært, klassiske stykker kjennes som balsam for sjelen i dets uttrykksfulle, kraftfulle, sarte, vare klanger?

Ikke alle har dette forholdet til musikk, men jeg tror mange kjenner seg igjen i at musikken når dit ordene alene ikke finner veien. Jeg er uten tvil et menneske som påvikes sterkt av musikk. Det er som om musikken er mitt hjertes språk. Som om det ordene mine ikke klarer å si alene, kan jeg få sagt gjennom musikken. Det kan være salmer, klassisk musikk, gospel eller pop, men jeg må innrømme at jeg har en forkjærlighet for salmer. Jeg tror det handler om salmenes historie og tradisjon, der melodiene og tekstene ofte gjør budskapet om kjærlighetskraften så tydelig og forståelig. Og slik er det kanskje med musikk generelt – det kan gjøre ting klarere og tydligerer.

Ord alene kan være vanskelig å forstå, men det er som om tonene bringer frem det som ligger skjult. Det er musikken mysterium og gave.

Jeg mener vi mennesker trenger musikk. Jeg har sett gamle mennesker som er redde og urolige finne den totale roen ved å høre den salmen de sang som barn. Eller sorgtunge mennesker få forløst et hav av tårer når musikken løsner sorgens grep. Barn som ikke kan stå stille, men må danse i glede og synge av fryd når sangen fyller dem. Ungdommer som slipper masker og skjold og lar musikken føre dem til trygghetens havn. Eller babyer som ligger musestille og lytter til de klassiske tonene som når øret og fyller kroppen deres med ro. Eksemplene er uttallige, men min sterkeste opplevelse av musikkens skjulte språk var da jeg fikk mitt første barn.

Han var litt tidlig ute med å komme til verden, og den lille kroppen hans var slapp og sliten de første ukene. Han fikk god hjelp av dyktig helsepersonell, og da han var en uke gammel fikk jeg for første gange ha han helt for meg selv. De siste månedene jeg gikk gravid sang jeg den samme sangen gang på gang, og da det endelig var oss to alene kunne jeg synge sangen hans for han. Han lå der med lukkede øyne, så stille og rolig på armen min, og jeg nøt synet av dette vakre, lille mennesket som jeg nå var mamma til. Da jeg avsluttet siste tone, gløttet han på det ene øyet – som han nesten ikke hadde åpent før, og lagde et søtt, tynt knirk som om han sa «den sangen kjenner jeg, mamma. Syng den igjen.» I mange måneder sluttet han alltid å gråte når jeg sang den sangen. Jeg er overbevist om at han kjente den igjen, og det de kjente tonene gjorde med den lille, vakre gutten var strekt og rørende å oppleve.

Musikken spiller på andre strenger i oss enn hva ordene gjør alene. Noen ganger er strengene skjulte, men tonen når dit. Det er musikkens mysterium og gave.

Hvilken musikk får deg til å senke skuldrene, roe pusten og fylle deg med varme?

Marianne ❤