Kvelden da kjærlighetstepper av tente lys dekker kirkegårdene

Ingen kveld er så nær og stemningsfull etter at mørket har lagt seg som den siste søndagen i oktober. Kvelden da hver en kirkegård er dekket av kjærlighetstepper med tente lys til minne om alle de som fyller hjerter med sorg og savn.

Som diakon har jeg fått møte mennesker i sorg og krise som har gitt meg en innsikt i ulike sørgerom ingen bøker kunne lært meg. Jeg ser hvor redde vi er for å si noe galt eller gjøre noe dumt i møte med den som sørger, men kanskje er det ikke vanskeligere enn at vi våger å se hverandre. Oppriktig.

Jeg trenger trygge hender å holde i og øyne som gir rom for smerten jeg helst vil skjule for verden.

Jeg trenger tid og tålmodighet til å rydde og sortere, mimre og gråte her inne i sørgerommet mitt. Rommet jeg noen dager trenger å være lenge i, mens andre dager holder det at jeg titter innom. Noen dager har jeg kontroll over sorgens utrykk i meg, andre dager overvelder den meg totalt. Kanskje uten at jeg vet hvorfor. Da trenger jeg hjerter som forstår og ord som makter å være der jeg er.

Jeg trenger ikke overøsende råd om hvordan jeg kan gå videre og bort fra sorgen som fyller meg. Jeg trenger noen som våger å hvile i at jeg skal finne veien videre, og som samtidig forstår at jeg trenger å vite at jeg ikke er alene.

Jeg trenger trygghet på at noen finnes der for meg -helt til sjelens tårehav har stilnet og striper av lys kommer til synet igjen. Og om du spør meg hvordan jeg har det og jeg begynner å gråter, så er det ikke farlig. Jeg vet det er vondt å se en du er glad i sørger, men det er ikke farlig. Jeg trenger bare at du ser meg.

Slik jeg er nå.

Der jeg er nå

Jeg håper du spesielt denne helgen vil våg å se de du kjenner som er med å tenne lysene som fyller kirkegårdene med kjærlighetstepper. Kanskje tenner du et lys selv? Se da på alle lysene rundt deg og vit at du ikke er alene.

Marianne ❤

Når kroppens alarmsystem slår til

Det fascinerer meg hvordan mennesket ser ut til å være utstyrt med et eget alarmsystem, og hvordan dette alarmsystemet kan hjelpe oss å finne svar.

Jeg tror de fleste av oss har kjent på udefinerbare tanker som har forstyrret så mye at sjelen ikke har funnet ro.  Ordløse tanker som har gjort at praten med en du kjenner trygghet hos har gått rundt og rundt i ring. Ulike tema ble kanskje løftet opp og sett på for å prøve hjelpe å finne svar på hva som var uroens kjerne, men det ga ikke tankene dine den roen du lette etter.

Så kan det hende du har opplevd at du fikk et spesielt spørsmål eller en konkret kommentar som førte til at tårene dine presset på som en alarm med full styrke i hjertet. Har du tenkt på, når du har kommet til deg selv igjen, at alarmen som slo ut i deg også har latt deg kjenne og skjønne at DER lå forstyrrelsens kjerne, DER lå problemets rot.

Jeg tror at slike følelsesforløsende alarmer kan være både overveldende og krevende, men at de vil si oss noe viktig om hvor vi bør og kan gå videre.

Marianne ❤

image

Om snehvite lokker og en skattekiste fylt av fargerike minner

Vi deler en hverdagstund over en kopp varm kaffe, og solen maler en stripe av lys på bordet i mellom oss. Hennes kropp er ikke den samme som den en gang var. Ryggen er ikke like rak og håret er blitt farget snehvitt.

De snehvite lokker som etter en latterbølge blir plassert bak øret av en hånd som beveger seg i rolige rytmer. En hånd som har båret så mye. For skattekisten av minner er fylt av diamanter i alle farger, og det er i ydmyk takknemlighet jeg får lytte til historier om lyse dager og mørke netter fra livet som ligger der bak.
Så renner en tåre fra de varme øynene som så tydelig viser at sjelen er den samme, tross at kroppen ikke lengre er like lett å danse med.
Tåren finner vei nedover kinnet i mønster som livets stier har tegnet i ansiktet. Lette stier som er vandret og tunge fjell som er beseiret.
Og mens vi deler undring, latter og tårer  kjenner jeg den samme følelsen som slike hellige stunder alltid gir: takknemligheten for påminnelsen om at vi alle er så mye mer enn hva øyet kan se ved første blikk.

Så takker jeg for det jeg har fått, og vandrer videre ut i hverdagen -litt rikere, litt mer takknemlig, og med en bønn i hjertet om at vi stadig streber etter å se hverandres sannhet.

Marianne ❤

Om dager som skulle vise seg å forandret livet for alltid…

I de aller fleste menneskeliv finnes dager som fester seg i sjelen, og hver gang denne datoen står skrevet på kalenderen skjer det noe i hjertets dyp. Det kan være gode opplevelser, sterke opplevelser, smertefulle erfaringer, tap, sorg eller kanskje ren glede som har skapt disse merkedagene. Noen ganger var dagene delt med andre få eller et stort fellesskap, men oftest er vi nok alene om disse erfaringene. Alene om alle tanker og følelser som rommes i minnene som forblir en stille, men sterk melodi i oss.

Har du slike dager? Da livet forandret seg for alltid? Da du lærte noe, opplevde noe, fikk noe eller mistet noe som gjorde at du aldri mer ble helt den samme. I dag er en slik dag for meg. Innholdet i den ligger for dypt i sjelen til at minnene kan deles, men jeg tenker på betydningen av å være bevisst hva slike dager kan gjøre med oss. For vi er mange som eier slike dager i vår historie.

Vi er mange og vi er ulike. Noen har bestemte ritualer de må gjøre disse dagene -lys som må tennes eller brev som må leses, bilder som må sees eller sanger som må lyttes til. Noen kan prate og fortelle om minner som ble skapt disse merkedagene, mens andre bærer hemmeligheten som en skatt en kun deler med noen få nære. Noen er bevisst stormen som herjer i hjertet slike dager, mens andre blir overrumplet hver gang. Jeg tror på symbolhandlinger. De er med å synliggjør det usynlige. Med på å vise det vi ikke kan si med ord. Med på at vi kan gjøre noe i hva som kan kjennes som maktesløshet. 

I tillegg til ritualer har jeg erfart den gode betydningen av at det finnes mennesker som kjenner vår historie. Noen som vet om de dager da vi endret oss som mennesker. For mennesker som forstår hva slike dager gjør med deg kan være med å gi livet ditt en dypere dimensjon av trygghet. Noen som vet hvorfor det er så viktig å tenne det lyset den dagen, eller som forstår hvorfor tårene sitter så løst. Noen du kan si en del av sannheten til i visshet om at resten av sannheten er kjent -selv uten et eneste ord. Noen som ser deg og vil deg vel fordi de vet hva historien om denne merkedagen inneholder. Alt dette kan ha betydning for hvordan det er å være deg på slike merkedager, for ingen annen enn du kan kjenne hva hjertet trenger når det stormer der inne.

Noen erfaringer forandrer oss som mennesker.  Noen erfaringer endrer vårt syn på livet. Noen erfaringer krever ufattelig mye av oss, men kanskje gjør oss litt klokere, mer takknemlige, mer skjøre og samtidig sterkere. Noen erfaringer viser oss store hemmeligheter om livet og vil for alltid ligge dypt i vår sjel. Noen dager skulle man så gjerne vært for uten, men samtidig kan vi kjenne dyp takknemlighet for hva vi fikk -på tross av dem.

For det ER en sannhet… noen dager forandre virkelig livet for alltid…

10749936_370380693116820_2694762483515178241_o

Marianne ❤

Tårenes bunnløse hav

20140621_214818

«Jeg kan ikke gråte… Da vil jeg aldri klare å stoppe». Jeg har hørt det bli sagt så mange ganger. Fortellinger om klumper som fester seg i sjeler og bryst og oppleves som om de kommer fra et bunnløst hav av tårer. Og mange velger det samme -svelge tårene unna og kjempe dem vekk. Men er det best? I lengden?

Jeg tror tårer har renselsens kraft på oss. Vel og merke om de gråtes i trygghet. Gråter man i ensomhet eller i utrygge rammer kan nok tårene ha motsatt effekt enn å rense, men dette innlegget handler først og fremst om de tårer som gråtes i trygghet. I trygghet om at det er noen sammen med meg eller for meg, eller i trygghet alene om det er der det oppleves best å la tårene renne. Jeg tror nok vi mennesker oftest gråter alene, for kanskje finnes det ikke noe så skremmende som å skulle dele sine tårer med andre. Gjennom tårene skinner jo sårbarheten vår så tydelig frem. Samtidig synes det sanne, skjøre, sterke, vakre og ekte mennesket så tydelig i tårene. For de ekte tårene kan ikke felles med masker på. Tårer som vitner om sårede sjeler, dype savn, brutte løfter, krenkelse, ensomhet, urett, tap og drømmer som forsvant før de rakk å bli til virkelighet.

Hulkende barn som slipper alle følelser løs så tårene får strømme. Lydløse strømmer av tårer som renner nedover røde kinn i varme klemmer delt mellom to nære venner. Voksne menn med forknytte ansikt, men tynne striper av tårer vitner som all sorg som skjuler seg bak de sammenbitte tenner. Opprørte ungdommer som hyler og skriker og faller på kne for sorgen gjør så vondt at de bare vil rømme fra den, men det går ikke. Tårer delt mellom to, tårer grått i store fellesskap av delt sorg, og tårer grått alene. Alene i din stue, svelget unna på butikken, i bilen, i skolegården eller rundt middagsbordet. Men om alle forhold lå helt til rette for det, i trygghet og tillit, hvor ville du aller helst grått dine tårer? Alene eller sammen med noen?

Jeg tror vi fikk tårene nettop av den grunn at de har en rensende kraft på oss. I perioder kan de være vanskelige, kanskje umulige å felle dem, mens andre perioder renner de ukontrollert nedover våre kinn. Møter du et menneske som gråter så bli ikke redd, for bak tårene synes et medmenneske og en venn som trenger noen å dele noe av det som liggere i tårene. Det gjør vondt å se at mennesker sørger og gråter, men det er ikke farlig. Er det èn ting jeg har lært i løpet av disse 7 årene som diakon i møte med mange gråtende medmennesker, så er det dette: Tårene kan kjennes som om de kommer fra et bunnløst hav, men våger man å seile på dette havet sammen med noen så blir ikke tårene så tunge og skremmende som om man seiler alene…

Marianne ❤