Barna – de vakreste små, evigvarende tålmodighetsprøver

Jeg elsker dem over alt. De fyller hjertet mitt med stolthet, kinnene mine med søte kyss og sjelen min med sterke bølger av kjærlighet. De er gode og snille, empatiske og morsomme, men… noen dager klarer jeg ikke se noe annet enn den evigvarende tålmodighetsprøven jeg opplever at disse to sjelene lar meg leve i.

For selv om listen over gleden ved å ha barn er aldri så lang er det noen dager jeg blir utrolig lei av å rydde-vaske-systematisere-orgaiserer-logistikkføre både frokost-matpakke-sekker-klær-middag-lekser-fotball-kveldsmat-legging som er fulgt av ca 1000 spørsmål i minuttet…føles det som.

Dager da de bløte vottene jeg ikke fant i går viser seg å ligge i en sko. Eller en epleskrott blir funnet under puta. Dager da jeg finner vrengte klær på de mest underlige steder eller den maten som de likte så godt forrige uke er helt umulig å få i dem. Dager da jeg endelig har satt meg ned med kaffekoppen og det ropes på meg 5 ganger før jeg rekker å trekke pusten. Dager da ALT jeg sier er teit og dumt og smilet på poden ser ut til å ha forlatt huset for alltid. Dager da jeg er så trøtt så trøtt og endelig har funnet sengen da det ropes fra andre etasje og jeg glemmer lykken over å kysse et sovende barn god natt og kun fylles av at jeg føler jeg mislykkes i absolutt alt jeg prøver å få til som mamma…

Og disse følelsene – de slitsomme, vonde følelsene, oppleves det som om det er sterke uskrevne regler om at man ikke skal si høyt. Ikke si dem høyt i frykten for at du skal bli tatt for å være utakknemlige eller at du ikke elsker barna dine høyt nok. At du ikke vet hvor heldig du er som får oppleve dette og at slikt dager skal man bare tåle, men… jeg tror vi har slike dager alle sammen. Alle mammaer og alle pappaer. Dager eller periode hvor det er krevende og slitesomt, og vi fylles av usikkerhet i foreldrejobben som aldri tar slutt. Ikke fordi en ikke er ufattelig takknemlig for barna sine. Ikke fordi en egentlig kunne ønske seg noe annet. Ikke fordi en ikke vet at det er slik det er å være foreldre, men fordi man noen ganger BLIR veldig sliten. Kanskje bør vi våge å dele at det er slitsomt slik at andre kan fortelle at de har det på akkurat sammen måte. Og kanskje vi får høre at vi er bra nok mamma eller pappa –tross at vi til tider blir både sliten og lei.

For etter disse dårlige dagene dukker det alltid opp øyeblikk og hendelser som minner deg på at disse skjønne små fyller hjertet med stolthet, kinnene med søte kyss og sjelen med sterke bølger av kjærlighet. At de er gode og snille, empatiske og morsomme. Og selv om vi til tider opplever barna som evigvarende tålmodighetsprøver, er de vel mest av alt evigvarende kjærlighetsbringere.

Marianne ❤

DSC02877