Kvelden da kjærlighetstepper av tente lys dekker kirkegårdene

Ingen kveld er så nær og stemningsfull etter at mørket har lagt seg som den siste søndagen i oktober. Kvelden da hver en kirkegård er dekket av kjærlighetstepper med tente lys til minne om alle de som fyller hjerter med sorg og savn.

Som diakon har jeg fått møte mennesker i sorg og krise som har gitt meg en innsikt i ulike sørgerom ingen bøker kunne lært meg. Jeg ser hvor redde vi er for å si noe galt eller gjøre noe dumt i møte med den som sørger, men kanskje er det ikke vanskeligere enn at vi våger å se hverandre. Oppriktig.

Jeg trenger trygge hender å holde i og øyne som gir rom for smerten jeg helst vil skjule for verden.

Jeg trenger tid og tålmodighet til å rydde og sortere, mimre og gråte her inne i sørgerommet mitt. Rommet jeg noen dager trenger å være lenge i, mens andre dager holder det at jeg titter innom. Noen dager har jeg kontroll over sorgens utrykk i meg, andre dager overvelder den meg totalt. Kanskje uten at jeg vet hvorfor. Da trenger jeg hjerter som forstår og ord som makter å være der jeg er.

Jeg trenger ikke overøsende råd om hvordan jeg kan gå videre og bort fra sorgen som fyller meg. Jeg trenger noen som våger å hvile i at jeg skal finne veien videre, og som samtidig forstår at jeg trenger å vite at jeg ikke er alene.

Jeg trenger trygghet på at noen finnes der for meg -helt til sjelens tårehav har stilnet og striper av lys kommer til synet igjen. Og om du spør meg hvordan jeg har det og jeg begynner å gråter, så er det ikke farlig. Jeg vet det er vondt å se en du er glad i sørger, men det er ikke farlig. Jeg trenger bare at du ser meg.

Slik jeg er nå.

Der jeg er nå

Jeg håper du spesielt denne helgen vil våg å se de du kjenner som er med å tenne lysene som fyller kirkegårdene med kjærlighetstepper. Kanskje tenner du et lys selv? Se da på alle lysene rundt deg og vit at du ikke er alene.

Marianne ❤

Sorgtunge gater -med og uten rosetog

Mange bærer en sorg i sitt hjerte.
Nasjonen bærer den sammen med noen.
Andre bærer den helt alene.

Jeg har aldri vært så stolt av landet mitt som den gang da rosetogene fylte våre sorgtunge gater. Den gang kjærligheten ble proklamert høyt og tydelig som den sterkeste kraft i møte med hatet, og alles nabo var ens venn.
Den gang en merkedag ble skrevet inn i vår nasjons historie, og hvert år får dagen enhver nordmann til å minnes noe eller noen som aldri mer blir helt det samme.

Jeg tror aldri det er feil å sette kjærligheten på dagsorden, aldri feil å minnes de vi savner, aldri feil å huske hvor stødig og varmt vi sto sammen.

Samtidig får denne merkedagen meg til å tenke på de utallige enkeltmennesker som bærer på bunnløse hav av sorg og savn i sitt indre uten at rosetogene fyller deres sorgtunge gater.
Jeg tenker på de utallige enkeltmennesker som har mistet det kjæreste de eide uten at merkedagen ble skrevet inn nasjonens historie, men livene deres blir heller aldri helt det samme.
Jeg tenker på de utallige sjeler som hver dag kjemper sin livs hardeste kamp for å prøve finne en vei der livet kan fortsette -på et eller annet vis.

Mange bærer en sorg i sitt hjerte.
Nasjonen bærer den sammen med noen.
Andre bærer den helt alene.

DSC03611

Marianne ❤

Kraften til å reise seg igjen etter mørket

Jeg tenker på Petter Northug jr. som sto på seierspallen med tårene sildrende nedover kinnene. Det var som om reisen han har hatt det siste året — fra det dypeste mørket, gjennom motgang og ukloke valg, med støtte fra sine nærmeste, tilbake til skisporet og til toppen av  pallen — ble utløst i tårer mens «Ja, vi elsker» tonet utover Faluns skoger. I intervjuene som følger møter vi en Northug jr som oppleves å ha fått en fornyet ydmykhet og respekt for livet. Som om han i løpet av denne reisen har sett en dypere sannhet i livet. En sannhet han kanskje ikke ante var der.

Så kommer sølvvinner Astrid Uhrenholdt Jacobsen. Ei sterk jente som virkelig har fått kjenne hvordan det er å leve i sorgens mørke rom. Ei jente som tross store prøvelser har bevist at nesten alt er mulig om man jobber med å finne ut hvordan man skal leve med de sorger og utfordringer en kan møte på livets vei.

Dermed har dette skiVM blitt mer enn kun ski for meg. For de siste dagene, som også har vært fylt av konfirmantundervisning om sorg og sorgreaksjoner, er det blitt vevd et vakkert mønster som viser en av livets mange sannheter:

Om vi våger å ta tak i det vonde, lene oss på de som støtter oss, være tålmodige og ha tro på at vi skal klare finne nye veier etter motgang og mørke…da kan vi alle ta medalje.

Jeg vet det finnes mange medaljevinner rundt om i hverdagen som hadde fortjent at «Ja, vi elsker» runget over høytalerene mens et hav av mennesker jublet og heiet over prestasjonen de har gjort.

Så jeg heier videre.
Heier på alle som kjemper kamper og beseiere dem.

Med eller uten norsk flagg på brystet.

Marianne ❤