Om snehvite lokker og en skattekiste fylt av fargerike minner

Vi deler en hverdagstund over en kopp varm kaffe, og solen maler en stripe av lys på bordet i mellom oss. Hennes kropp er ikke den samme som den en gang var. Ryggen er ikke like rak og håret er blitt farget snehvitt.

De snehvite lokker som etter en latterbølge blir plassert bak øret av en hånd som beveger seg i rolige rytmer. En hånd som har båret så mye. For skattekisten av minner er fylt av diamanter i alle farger, og det er i ydmyk takknemlighet jeg får lytte til historier om lyse dager og mørke netter fra livet som ligger der bak.
Så renner en tåre fra de varme øynene som så tydelig viser at sjelen er den samme, tross at kroppen ikke lengre er like lett å danse med.
Tåren finner vei nedover kinnet i mønster som livets stier har tegnet i ansiktet. Lette stier som er vandret og tunge fjell som er beseiret.
Og mens vi deler undring, latter og tårer  kjenner jeg den samme følelsen som slike hellige stunder alltid gir: takknemligheten for påminnelsen om at vi alle er så mye mer enn hva øyet kan se ved første blikk.

Så takker jeg for det jeg har fått, og vandrer videre ut i hverdagen -litt rikere, litt mer takknemlig, og med en bønn i hjertet om at vi stadig streber etter å se hverandres sannhet.

Marianne ❤

Gjensynslykkens rikdom

Gjensynet med en du ikke har sett på lenge, og lykken rommer takknemlighet over nære bånd som historien har knyttet.
Eller gjensynet med en nær venn du ofte ser, men lykken rommer dyp kjærlighet og hjertefred hver eneste gang.
Gjensynet med barna dine etter endt skole, barnehage eller vennebesøk, og lykken rommer glede over lure smil og bløte votter.
Eller gjensynet med en venn du har kjær, og lykken rommer varmen i nære, sterke klemmer.
Gjensynet med skåråa på snøen en solfylt morgen, og lykken rommer frihet og lette steg.
Eller gjensynet med sola som skinner inn vinduet mens du drikker din morgenkaffe, og lykken rommer håpet om alt lyst som ligger og venter.
Gjensynet med snøklokker i veikanten, fuglesangen eller dryppende snø fra taket, klemmer fra besteforeldre, familie, venner og kjente du ser ofte eller sjeldent.

Gjensynslykke kan oppleves i så mye, og er en av mange lykkeøyeblikk som kan forbigå i stillhet om man ikke er bevisst dem.
Kanskje det er et fint vårmotto?
Å være våken og se etter all gjensynslykke i hverdagen?
Og sammen med det kjenne etter hva lykken i disse gjensynene rommer.
Jeg tror vi vil kjenne oss rikere.
Og mer takknemlig.

Marianne ❤

2015-03-05 20.57.09

Om sant og ekte vennskap

Jeg tenker på venner.
De venner som får deg til å bryte ut i de mest befriende latterbølger -latterbølger som gjør at du garantert lever et år lenger.
De venner som stiller spørsmålstegn i kjærlighet -spørmål som gjør at knuter løsner og svar finnes.
De venner du kan dele stillheten med uten at den blir påtrengende – for tillit tåler stillhet.
De venner som vet at du liker kaffen lunken og som alltid har ullsokker klare fordi de vet at dine tær bestandig er kalde.
De venner som slipper deg inn i skjulte rom og lar deg  se nye, vakre, sterke sider ved dem -sider som gjør at vennskapsreisen stadig oppdager nye farger. De venner du kan være uenig med uten at det skaper avstand fordi tryggheten er murt inn i vennskapets grunnmur.
De venner du kan lene deg på i visshet om at de aldri viker, og du vet at du garantert aldri slipper det de har lagt av sitt eget liv i dine hender.
De venner du kan dele livets høye topper og dype daler med, og vennskapsbåndene blir sterkere for hvert år som går.
De venner som lar deg føle, om du er flink å kjenne etter, at vennskapets rikdom er en av lykkens mange røtter -røtter som lar deg stå stødigere i livet.

Du tenker nok helt sikker på noen nå når du leser, og om det er en eller 10 slike venner i livet ditt spiller ingen rolle. Disse vennene må du uansett ta godt vare på og si dem takk for hva de gir deg. Jeg starter det nye året i dypt takknemlighet for at jeg har slike venner i livet mitt. Til hver og en av dere: mitt hjerte er rikere og sterkere på grunn av dere, og hjertet synger takk ❤

Marianne ❤

10411980_10154288325250093_1303138705964181069_n

Å se gamle menneskers vakre sannhet

Tirsdag var Lillehammer kirke fullsatt for å feire en mann og en komponist som ble 100 år . 100 år skulle feires med delte toner han i løpet av livet hadde skapt. Da konserten skulle starte reiste en fullsatt kirke seg og applausen fulgte en gamle mannen, med korte skritt og kroket rygg, opp hele det lange kirkegulvet. Det var en flott kveld, og jeg har tenkt på det å være gammel…

Ser du meg

Ser du alle de drømmer jeg engang bar, men som årenes løp har latt falme?
Ser du piken med svaiende kjole i vind, hun som ventet på han hun fikk eie?
Ser du dagene da jeg var sikker og sterk, og ryggen var rak, fylt av stolthet?
Ser du tårer jeg gråt og sorger jeg bar, som jeg skjuler i hjertets lengsel?

Ser du rynker i panne og rynker rundt munn som er vitner om latter og uro?
Ser du bakenfor kroppen som eldes hver dag, at jeg bærer på skjulte skatter?
Skjulte skatter om levd liv jeg gjerne vil gi, om du tar deg tid og vil se.
Se forbi denne aldrende, skjøre fasade, bakom rynker og masker og blikk.

Du må huske å være tålmodig, min venn, for du vet at jeg tross alt er gammel.
Jeg er gammel og trenger mer ro og mer tid for å finne tilbake til henne.
Finne henne som inne i hjertet mitt bor, hun som sang og som danset og levde.
Levde livet som bærer på tusener spor, spor som gjerne vil deles og minnes.

Og når minnene deles så hjelp meg å se at jeg nå ikke makter det samme.
Hjelpe meg skjønne det som gjør meg utrygg og redd når jeg der ute i verden vandrer.
Når jeg vandrer og trenge en støttende arm, tross at kroppen står oppreist alene.
Hjelp meg varmsomt å se at jeg nå ikke er hun jeg var, men at hun finnes her inne.

Se du meg, hele meg, når du møter mitt blikk, og se henne som finnes der inne.

Marianne ❤