Kraften til å reise seg igjen etter mørket

Jeg tenker på Petter Northug jr. som sto på seierspallen med tårene sildrende nedover kinnene. Det var som om reisen han har hatt det siste året — fra det dypeste mørket, gjennom motgang og ukloke valg, med støtte fra sine nærmeste, tilbake til skisporet og til toppen av  pallen — ble utløst i tårer mens «Ja, vi elsker» tonet utover Faluns skoger. I intervjuene som følger møter vi en Northug jr som oppleves å ha fått en fornyet ydmykhet og respekt for livet. Som om han i løpet av denne reisen har sett en dypere sannhet i livet. En sannhet han kanskje ikke ante var der.

Så kommer sølvvinner Astrid Uhrenholdt Jacobsen. Ei sterk jente som virkelig har fått kjenne hvordan det er å leve i sorgens mørke rom. Ei jente som tross store prøvelser har bevist at nesten alt er mulig om man jobber med å finne ut hvordan man skal leve med de sorger og utfordringer en kan møte på livets vei.

Dermed har dette skiVM blitt mer enn kun ski for meg. For de siste dagene, som også har vært fylt av konfirmantundervisning om sorg og sorgreaksjoner, er det blitt vevd et vakkert mønster som viser en av livets mange sannheter:

Om vi våger å ta tak i det vonde, lene oss på de som støtter oss, være tålmodige og ha tro på at vi skal klare finne nye veier etter motgang og mørke…da kan vi alle ta medalje.

Jeg vet det finnes mange medaljevinner rundt om i hverdagen som hadde fortjent at «Ja, vi elsker» runget over høytalerene mens et hav av mennesker jublet og heiet over prestasjonen de har gjort.

Så jeg heier videre.
Heier på alle som kjemper kamper og beseiere dem.

Med eller uten norsk flagg på brystet.

Marianne ❤

Hverdagsheltinner

Det finnes de heltinner som har gjort en stor bragd og innsats som hele verden kjenner. Heltinner som Mor Theresa, jomfru Maria eller Malala, men jeg har tenkt på alle de hverdagsheltinnene som skjuler seg rundt i vår verden.

En av de største rikdommer min jobb gir meg er at jeg hvert år får møte og blir kjent med hverdagsheltinner. De kvinner som har møtt en storm så sterk at man ikke skulle tro noe menneske kunne stå med rak rygg igjennom den, men de evner å holde hjertet varmt og tanken klar så sjelen ikke går til grunne i stormens herjinger. De kvinner som møter sorger så tunge og mørke at hjertet nesten revner, men tross dette makter å stå for sine nærmeste med en indre styrke som viser seg å være enorm. De kvinner som kjemper kamper for det de tror på, tross at motstanden prøver å tråkke dem ned med tunge, skarpe slag. De kvinner som har en personlighet som evner å se den vakre sannheten i mennesker som samfunnet forøvrig har stemplet som verdiløse. De kvinner som gjennom sin jobb redder liv og sjel med varmt hjerte, styrkende ord, milde øyne og trygge hender. De kvinner som gjør de små ting som utgjør den store forskjellen for barn og gamle, fordi fokuset på det unike i den enkelte de møter går foran alt. De kvinner som løser livets små og store utfordringer med kreativitet og handlekraft og i etterkant kan formidle sine erfaringer med kloke og reflekterte ord. Små og store kamper som blir beseiret. Unge heltinner og gamle heltinner.

Mens jeg skriver ser jeg for meg et vakkert knippe heltinner som finnes i min verden. Allikevel er jeg usikker på om de vet det. Om de vet hvordan de sees på med respekt og beundring. Om de vet hvordan tanken på dem gir styrke og inspirasjon av den grunn av de har latt meg se stryken et menneske kan ha. Om de vet hvor overveldende og ufattelig vakkert det er. Du har nok også slike heltinner i din verden, og jeg tror vi bør fortelle det til dem. Fortelle dem hva vi ser i dem. Fortelle dem at de er heltinner.

Man trenger ikke endre verdenshistorien for å være en heltinne.
Et hjerte er nok.
Verden er full av hverdagsheltinner,  vi må bare evne å se dem.

Marianne ❤

Å se gamle menneskers vakre sannhet

Tirsdag var Lillehammer kirke fullsatt for å feire en mann og en komponist som ble 100 år . 100 år skulle feires med delte toner han i løpet av livet hadde skapt. Da konserten skulle starte reiste en fullsatt kirke seg og applausen fulgte en gamle mannen, med korte skritt og kroket rygg, opp hele det lange kirkegulvet. Det var en flott kveld, og jeg har tenkt på det å være gammel…

Ser du meg

Ser du alle de drømmer jeg engang bar, men som årenes løp har latt falme?
Ser du piken med svaiende kjole i vind, hun som ventet på han hun fikk eie?
Ser du dagene da jeg var sikker og sterk, og ryggen var rak, fylt av stolthet?
Ser du tårer jeg gråt og sorger jeg bar, som jeg skjuler i hjertets lengsel?

Ser du rynker i panne og rynker rundt munn som er vitner om latter og uro?
Ser du bakenfor kroppen som eldes hver dag, at jeg bærer på skjulte skatter?
Skjulte skatter om levd liv jeg gjerne vil gi, om du tar deg tid og vil se.
Se forbi denne aldrende, skjøre fasade, bakom rynker og masker og blikk.

Du må huske å være tålmodig, min venn, for du vet at jeg tross alt er gammel.
Jeg er gammel og trenger mer ro og mer tid for å finne tilbake til henne.
Finne henne som inne i hjertet mitt bor, hun som sang og som danset og levde.
Levde livet som bærer på tusener spor, spor som gjerne vil deles og minnes.

Og når minnene deles så hjelp meg å se at jeg nå ikke makter det samme.
Hjelpe meg skjønne det som gjør meg utrygg og redd når jeg der ute i verden vandrer.
Når jeg vandrer og trenge en støttende arm, tross at kroppen står oppreist alene.
Hjelp meg varmsomt å se at jeg nå ikke er hun jeg var, men at hun finnes her inne.

Se du meg, hele meg, når du møter mitt blikk, og se henne som finnes der inne.

Marianne ❤