Babysang ER en sann glede

I morgen er første gang på babysangkurs nummer 14 siden jeg startet for 7 år siden, og  jeg blir stadig spurt om jeg begynner å bli lei. De kan ikke ha vært med på babysang de som spør om det. Selv om opplegget er likt fra gang til gang er babyene nye og mødrene det samme (vel…nesten, noen har vært med både en og to og tre ganger –med nye barn).

Erfaringen tilsier at det i morgen kommer en stor gjeng med søte, små babyer. Babyer som kommer sammen med flotte, gode mødre (eller fedre) som er fylt av forventning og spenning. Vi kommer ti å sette oss i ring og min trofaste hånddukke Bolla pinnsvin skal hilse på hver og en. Babyene vil sitte på mammas fang med store, undrende øyne og lure på hvem i all verden denne damen med en ulldott på armen er. Så begynner vi å synge, og de små får høre den vakreste stemmen de kjenner -mammas stemme. Mødrene kommer deretter til å reise seg, musikken vil danse ut av høytalerne, og over babyene vil det sveve blå og grønne stoff mens vi synger «stor bølge, liten bølge». Noen kommer til å like det godt, andre det rake motsatte. Deretter vil mødrene ta babyene på armen og danse til både rolige og raske rytmer. Så, når vi nærmer oss slutten av sangstunden,  blir de små lagt på teppet og rolig musikk vil fylle rommet. Ingen kommer til å prate, for vi skal være helt stille sammen. Lyset vil bli senket og over barna vil det blåses såpebobler -som synes å være det mest fascinerende en liten baby kan se.

De første gangene vil babyene være helt stille og undrende, men ettersom ukene går vil smilene bli større, deltagerne mer ivrige og bevegelsene i armer og bein mer energisk når musikken danser inn i ørene deres.

Og jeg…jeg kommer til å nyte det.

Nyte synet av små, vakre sjeler som så tydelig påvirkes av musikken.
Nyte synet av mødre som ser på barna sine med den største kjærlighet.
Nyte når de forsvinner fra denne verden og blikket mellom den lille og mor er så varmt og sterkt at tårene presser på.
Nyte når babyene rister på hodet i takt med musikker.
Nyte når babyene kommer krabbende for å hjelpe meg med trommen og hele ansiktet lyser opp og varmer hver minste lille krok i rommet.

Når jeg i tillegg alltid får låne en liten sjarmenrende skatt og får bli kjent med sterke, vakre, usikre, kreative, morsomme, blyge, utadvente og flotte mødre med fokus fullt og helt på den de elsker høyest av alt…hvordan kan jeg bli lei det? Bedre avslutning på arbeidsuka tror jeg nemlig ikke finnes.

Bildet er tatt av en av mødrene på en av kursene.
Bildet er tatt av en av mødrene på et av kursene.

Marianne ❤ -ivrig og takknemlig babysanger

En kirke med rom for hele mennesket

Jeg jobber i en vakker bygd, i vakre kirkebygg, fylt av vakre mennesker. Jeg synes stadig å møte åpne sinn og favner for hva kirken er og rommer, men også fordommer og skepsis. Alle bilder og all historie har punkter og perioder som er dekket av  mørke farger, men i dag vil jeg løfte frem de lyse punktene. For de  lyse punktene fyller meg etter en uke med opplevelsen av å jobbe med kollegaer som drømmer og bærer visjoner om en levende kirke som ønsker å være der for og med mennesker i bygda.

Desverre opplever ikke alle at kirken er like raus og åpen, men drømmen er at kirken skal vise at hun har rom. Mange rom. Rom for barnlig glede, latter, undring og nysgjerrige øyne og føtter. Rom for de store spørsmål vi bærer og ikke alltid finner svar på. Rom for hellighet og andektighet i bønn og stillhet. Stillhet i tvil og stillhet i tro. Rom for musikk og sang som formidler glede, trøst og håp. At kirken har rom, og bærer, den bunnløse sorgen man kan kjenne når et liv har tatt slutt og vi gir det over til kjærlighetens Kilde –i håp og tro på evigheten. Rom for ulike utrykk, ulike mennesker og ulike meninger.

At kirken er ordene og kroppsspråket som forkynner Guds løfte og nestekjærlighetens oppdrag i å se hverandre med hjertet. Kirken skal være levende, åpen, raus og inkluderende og ha plass til alle som trenger henne. Og hun står der stødig og sterk om det er stille vind eller sterk storm rundt henne, eller i menneskene som fyller henne.

For kirken skal ha rom. Rom for hele mennesket. Akkurat slik mennesket i sannhet er.

Marianne ❤

Toner som når våre skjulte strenger

20141105_114944

Har du det slik at musikk påvirker deg? At når du setter på den sangen du liker best av alt kan mørke skyer lette så lyset fyller deg? At når du er trøtt og sliten finnes det en sang som alltid gi deg ny energi? Eller om du har opplevd noe trist og vondt, så kan en spesiell sang løsne klumpen i magen slik at tårene får renne og rense deg? At minnene fyller deg når toner når ditt øre, for de samme tonene ble hørt i en anledning du aldri glemmer? Eller hvordan et kjært, klassiske stykker kjennes som balsam for sjelen i dets uttrykksfulle, kraftfulle, sarte, vare klanger?

Ikke alle har dette forholdet til musikk, men jeg tror mange kjenner seg igjen i at musikken når dit ordene alene ikke finner veien. Jeg er uten tvil et menneske som påvikes sterkt av musikk. Det er som om musikken er mitt hjertes språk. Som om det ordene mine ikke klarer å si alene, kan jeg få sagt gjennom musikken. Det kan være salmer, klassisk musikk, gospel eller pop, men jeg må innrømme at jeg har en forkjærlighet for salmer. Jeg tror det handler om salmenes historie og tradisjon, der melodiene og tekstene ofte gjør budskapet om kjærlighetskraften så tydelig og forståelig. Og slik er det kanskje med musikk generelt – det kan gjøre ting klarere og tydligerer.

Ord alene kan være vanskelig å forstå, men det er som om tonene bringer frem det som ligger skjult. Det er musikken mysterium og gave.

Jeg mener vi mennesker trenger musikk. Jeg har sett gamle mennesker som er redde og urolige finne den totale roen ved å høre den salmen de sang som barn. Eller sorgtunge mennesker få forløst et hav av tårer når musikken løsner sorgens grep. Barn som ikke kan stå stille, men må danse i glede og synge av fryd når sangen fyller dem. Ungdommer som slipper masker og skjold og lar musikken føre dem til trygghetens havn. Eller babyer som ligger musestille og lytter til de klassiske tonene som når øret og fyller kroppen deres med ro. Eksemplene er uttallige, men min sterkeste opplevelse av musikkens skjulte språk var da jeg fikk mitt første barn.

Han var litt tidlig ute med å komme til verden, og den lille kroppen hans var slapp og sliten de første ukene. Han fikk god hjelp av dyktig helsepersonell, og da han var en uke gammel fikk jeg for første gange ha han helt for meg selv. De siste månedene jeg gikk gravid sang jeg den samme sangen gang på gang, og da det endelig var oss to alene kunne jeg synge sangen hans for han. Han lå der med lukkede øyne, så stille og rolig på armen min, og jeg nøt synet av dette vakre, lille mennesket som jeg nå var mamma til. Da jeg avsluttet siste tone, gløttet han på det ene øyet – som han nesten ikke hadde åpent før, og lagde et søtt, tynt knirk som om han sa «den sangen kjenner jeg, mamma. Syng den igjen.» I mange måneder sluttet han alltid å gråte når jeg sang den sangen. Jeg er overbevist om at han kjente den igjen, og det de kjente tonene gjorde med den lille, vakre gutten var strekt og rørende å oppleve.

Musikken spiller på andre strenger i oss enn hva ordene gjør alene. Noen ganger er strengene skjulte, men tonen når dit. Det er musikkens mysterium og gave.

Hvilken musikk får deg til å senke skuldrene, roe pusten og fylle deg med varme?

Marianne ❤