Om snehvite lokker og en skattekiste fylt av fargerike minner

Vi deler en hverdagstund over en kopp varm kaffe, og solen maler en stripe av lys på bordet i mellom oss. Hennes kropp er ikke den samme som den en gang var. Ryggen er ikke like rak og håret er blitt farget snehvitt.

De snehvite lokker som etter en latterbølge blir plassert bak øret av en hånd som beveger seg i rolige rytmer. En hånd som har båret så mye. For skattekisten av minner er fylt av diamanter i alle farger, og det er i ydmyk takknemlighet jeg får lytte til historier om lyse dager og mørke netter fra livet som ligger der bak.
Så renner en tåre fra de varme øynene som så tydelig viser at sjelen er den samme, tross at kroppen ikke lengre er like lett å danse med.
Tåren finner vei nedover kinnet i mønster som livets stier har tegnet i ansiktet. Lette stier som er vandret og tunge fjell som er beseiret.
Og mens vi deler undring, latter og tårer  kjenner jeg den samme følelsen som slike hellige stunder alltid gir: takknemligheten for påminnelsen om at vi alle er så mye mer enn hva øyet kan se ved første blikk.

Så takker jeg for det jeg har fått, og vandrer videre ut i hverdagen -litt rikere, litt mer takknemlig, og med en bønn i hjertet om at vi stadig streber etter å se hverandres sannhet.

Marianne ❤

Om å samle på gyllende øyeblikk

DSC05871

Jeg har visst blitt en samler. En samler av gyllende øyeblikk. I påsken fant jeg et stort og vakkert et jeg vil dele med dere. Med ski på beina sto jeg på toppen av et fjell en grytidlig morgen. Mørket hadde gradvis endret seg til lysere toner og hele skaperverket hadde dirret før hun skulle åpenbare sollyset. Omgitt av stillhet ble himmelen purpurrød før den varme, gule solen viste seg for oss. Synet var ubeskrivelig vakkert. Jeg tror tiden må ha stoppet, for alt sank inn og lyset fylte hver krok i kroppens kjerne.  Lite er så vakkert og så fylt av håp som en soloppganger. Jeg skal fortsette å samle. Både de store og de små gyllende øyeblikk. Jeg fortsetter gjerne å dele dem med dere. Kanskje vil du være med å samle? Det ligger mye å venter om man tar seg tid til å lete.

DSC05872 DSC05877 DSC05878 DSC05880 DSC05883 DSC05886 DSC05888Marianne ❤

Gjensynslykkens rikdom

Gjensynet med en du ikke har sett på lenge, og lykken rommer takknemlighet over nære bånd som historien har knyttet.
Eller gjensynet med en nær venn du ofte ser, men lykken rommer dyp kjærlighet og hjertefred hver eneste gang.
Gjensynet med barna dine etter endt skole, barnehage eller vennebesøk, og lykken rommer glede over lure smil og bløte votter.
Eller gjensynet med en venn du har kjær, og lykken rommer varmen i nære, sterke klemmer.
Gjensynet med skåråa på snøen en solfylt morgen, og lykken rommer frihet og lette steg.
Eller gjensynet med sola som skinner inn vinduet mens du drikker din morgenkaffe, og lykken rommer håpet om alt lyst som ligger og venter.
Gjensynet med snøklokker i veikanten, fuglesangen eller dryppende snø fra taket, klemmer fra besteforeldre, familie, venner og kjente du ser ofte eller sjeldent.

Gjensynslykke kan oppleves i så mye, og er en av mange lykkeøyeblikk som kan forbigå i stillhet om man ikke er bevisst dem.
Kanskje det er et fint vårmotto?
Å være våken og se etter all gjensynslykke i hverdagen?
Og sammen med det kjenne etter hva lykken i disse gjensynene rommer.
Jeg tror vi vil kjenne oss rikere.
Og mer takknemlig.

Marianne ❤

2015-03-05 20.57.09

Om dager som skulle vise seg å forandret livet for alltid…

I de aller fleste menneskeliv finnes dager som fester seg i sjelen, og hver gang denne datoen står skrevet på kalenderen skjer det noe i hjertets dyp. Det kan være gode opplevelser, sterke opplevelser, smertefulle erfaringer, tap, sorg eller kanskje ren glede som har skapt disse merkedagene. Noen ganger var dagene delt med andre få eller et stort fellesskap, men oftest er vi nok alene om disse erfaringene. Alene om alle tanker og følelser som rommes i minnene som forblir en stille, men sterk melodi i oss.

Har du slike dager? Da livet forandret seg for alltid? Da du lærte noe, opplevde noe, fikk noe eller mistet noe som gjorde at du aldri mer ble helt den samme. I dag er en slik dag for meg. Innholdet i den ligger for dypt i sjelen til at minnene kan deles, men jeg tenker på betydningen av å være bevisst hva slike dager kan gjøre med oss. For vi er mange som eier slike dager i vår historie.

Vi er mange og vi er ulike. Noen har bestemte ritualer de må gjøre disse dagene -lys som må tennes eller brev som må leses, bilder som må sees eller sanger som må lyttes til. Noen kan prate og fortelle om minner som ble skapt disse merkedagene, mens andre bærer hemmeligheten som en skatt en kun deler med noen få nære. Noen er bevisst stormen som herjer i hjertet slike dager, mens andre blir overrumplet hver gang. Jeg tror på symbolhandlinger. De er med å synliggjør det usynlige. Med på å vise det vi ikke kan si med ord. Med på at vi kan gjøre noe i hva som kan kjennes som maktesløshet. 

I tillegg til ritualer har jeg erfart den gode betydningen av at det finnes mennesker som kjenner vår historie. Noen som vet om de dager da vi endret oss som mennesker. For mennesker som forstår hva slike dager gjør med deg kan være med å gi livet ditt en dypere dimensjon av trygghet. Noen som vet hvorfor det er så viktig å tenne det lyset den dagen, eller som forstår hvorfor tårene sitter så løst. Noen du kan si en del av sannheten til i visshet om at resten av sannheten er kjent -selv uten et eneste ord. Noen som ser deg og vil deg vel fordi de vet hva historien om denne merkedagen inneholder. Alt dette kan ha betydning for hvordan det er å være deg på slike merkedager, for ingen annen enn du kan kjenne hva hjertet trenger når det stormer der inne.

Noen erfaringer forandrer oss som mennesker.  Noen erfaringer endrer vårt syn på livet. Noen erfaringer krever ufattelig mye av oss, men kanskje gjør oss litt klokere, mer takknemlige, mer skjøre og samtidig sterkere. Noen erfaringer viser oss store hemmeligheter om livet og vil for alltid ligge dypt i vår sjel. Noen dager skulle man så gjerne vært for uten, men samtidig kan vi kjenne dyp takknemlighet for hva vi fikk -på tross av dem.

For det ER en sannhet… noen dager forandre virkelig livet for alltid…

10749936_370380693116820_2694762483515178241_o

Marianne ❤

Å se gamle menneskers vakre sannhet

Tirsdag var Lillehammer kirke fullsatt for å feire en mann og en komponist som ble 100 år . 100 år skulle feires med delte toner han i løpet av livet hadde skapt. Da konserten skulle starte reiste en fullsatt kirke seg og applausen fulgte en gamle mannen, med korte skritt og kroket rygg, opp hele det lange kirkegulvet. Det var en flott kveld, og jeg har tenkt på det å være gammel…

Ser du meg

Ser du alle de drømmer jeg engang bar, men som årenes løp har latt falme?
Ser du piken med svaiende kjole i vind, hun som ventet på han hun fikk eie?
Ser du dagene da jeg var sikker og sterk, og ryggen var rak, fylt av stolthet?
Ser du tårer jeg gråt og sorger jeg bar, som jeg skjuler i hjertets lengsel?

Ser du rynker i panne og rynker rundt munn som er vitner om latter og uro?
Ser du bakenfor kroppen som eldes hver dag, at jeg bærer på skjulte skatter?
Skjulte skatter om levd liv jeg gjerne vil gi, om du tar deg tid og vil se.
Se forbi denne aldrende, skjøre fasade, bakom rynker og masker og blikk.

Du må huske å være tålmodig, min venn, for du vet at jeg tross alt er gammel.
Jeg er gammel og trenger mer ro og mer tid for å finne tilbake til henne.
Finne henne som inne i hjertet mitt bor, hun som sang og som danset og levde.
Levde livet som bærer på tusener spor, spor som gjerne vil deles og minnes.

Og når minnene deles så hjelp meg å se at jeg nå ikke makter det samme.
Hjelpe meg skjønne det som gjør meg utrygg og redd når jeg der ute i verden vandrer.
Når jeg vandrer og trenge en støttende arm, tross at kroppen står oppreist alene.
Hjelp meg varmsomt å se at jeg nå ikke er hun jeg var, men at hun finnes her inne.

Se du meg, hele meg, når du møter mitt blikk, og se henne som finnes der inne.

Marianne ❤

Toner som når våre skjulte strenger

20141105_114944

Har du det slik at musikk påvirker deg? At når du setter på den sangen du liker best av alt kan mørke skyer lette så lyset fyller deg? At når du er trøtt og sliten finnes det en sang som alltid gi deg ny energi? Eller om du har opplevd noe trist og vondt, så kan en spesiell sang løsne klumpen i magen slik at tårene får renne og rense deg? At minnene fyller deg når toner når ditt øre, for de samme tonene ble hørt i en anledning du aldri glemmer? Eller hvordan et kjært, klassiske stykker kjennes som balsam for sjelen i dets uttrykksfulle, kraftfulle, sarte, vare klanger?

Ikke alle har dette forholdet til musikk, men jeg tror mange kjenner seg igjen i at musikken når dit ordene alene ikke finner veien. Jeg er uten tvil et menneske som påvikes sterkt av musikk. Det er som om musikken er mitt hjertes språk. Som om det ordene mine ikke klarer å si alene, kan jeg få sagt gjennom musikken. Det kan være salmer, klassisk musikk, gospel eller pop, men jeg må innrømme at jeg har en forkjærlighet for salmer. Jeg tror det handler om salmenes historie og tradisjon, der melodiene og tekstene ofte gjør budskapet om kjærlighetskraften så tydelig og forståelig. Og slik er det kanskje med musikk generelt – det kan gjøre ting klarere og tydligerer.

Ord alene kan være vanskelig å forstå, men det er som om tonene bringer frem det som ligger skjult. Det er musikken mysterium og gave.

Jeg mener vi mennesker trenger musikk. Jeg har sett gamle mennesker som er redde og urolige finne den totale roen ved å høre den salmen de sang som barn. Eller sorgtunge mennesker få forløst et hav av tårer når musikken løsner sorgens grep. Barn som ikke kan stå stille, men må danse i glede og synge av fryd når sangen fyller dem. Ungdommer som slipper masker og skjold og lar musikken føre dem til trygghetens havn. Eller babyer som ligger musestille og lytter til de klassiske tonene som når øret og fyller kroppen deres med ro. Eksemplene er uttallige, men min sterkeste opplevelse av musikkens skjulte språk var da jeg fikk mitt første barn.

Han var litt tidlig ute med å komme til verden, og den lille kroppen hans var slapp og sliten de første ukene. Han fikk god hjelp av dyktig helsepersonell, og da han var en uke gammel fikk jeg for første gange ha han helt for meg selv. De siste månedene jeg gikk gravid sang jeg den samme sangen gang på gang, og da det endelig var oss to alene kunne jeg synge sangen hans for han. Han lå der med lukkede øyne, så stille og rolig på armen min, og jeg nøt synet av dette vakre, lille mennesket som jeg nå var mamma til. Da jeg avsluttet siste tone, gløttet han på det ene øyet – som han nesten ikke hadde åpent før, og lagde et søtt, tynt knirk som om han sa «den sangen kjenner jeg, mamma. Syng den igjen.» I mange måneder sluttet han alltid å gråte når jeg sang den sangen. Jeg er overbevist om at han kjente den igjen, og det de kjente tonene gjorde med den lille, vakre gutten var strekt og rørende å oppleve.

Musikken spiller på andre strenger i oss enn hva ordene gjør alene. Noen ganger er strengene skjulte, men tonen når dit. Det er musikkens mysterium og gave.

Hvilken musikk får deg til å senke skuldrene, roe pusten og fylle deg med varme?

Marianne ❤

«Oppå Lauvåsen veks det minner…»

SEMPTEMBER. Hun er måneden der kveldene plutselig blir mørke og stearlinlysene dukker opp av skuffene. Måneden jeg fryser mer eller mindre hele tiden fordi kroppen ikke er vant til temperaturer under 15 grader, men dermed kjennes det også som om sola varmer bedre enn noen annen måned. September er måneden da kirkene feirer høsttakkefest, kantarellen er gylllen og bærene blant annet gjør tungen blå. Det er måneden da trærne skifter farger og skaperverket er som en symfoni av fargerklanger. September er måneden å samle inn av markens grøde –fra skog og hage, busker og trær.

Jeg vet mange er flittige, dyktige og ivrige på å høste inn. Jeg er ikke en av dem…ennå… En av mine aller kjæreste har vist meg hvor mye deilig og godt som kan høstens fra egen hage og skog, og jeg HAR latt meg inspirere. Latt meg inspirere og kjent på den yre glede av 5 kg rips fra egen busk i tillegg til eplemos fra eget epletre. Det er ikke alltid mengden som er viktigst. September er uansett måneden for å høste inn det vi trenger for å styrke oss på til vinteren, når verden er dekket av sne og vi nesten har glemt hvordan markjordbærene smakte.

Samtidig er det mer som fortjener å bli «høstet» så det kan gi videre næring. MINNENE. For om sommeren ble som man håpet på eller ikke, finnes det alltid minner man kan ta med seg inn i høstmørket. Minner -om de er små som hvitveis eller store som en reise til Italia –  kan gi oss lys og håp når høsten blir mørk og vinteren blir kald. Jeg har sanket mine. Kameraet har foreviget noen av dem, og i hjertet bor det flere.

Min oppfordring til deg er: SANK MINNER ! De minner som fikk hjertet til å smile og sjelen til å lysne. Kanskje er det ikke så lett å finne «et strå og træ dom på«, men skriv dem ned eller fremkall bildene om du har dem på film -heng dem på kjøleskapet, på badet eller legg dem i en bok på nattbordet. Dermed kan du ta dem frem når du trenger noe å styrke deg på.

Her er noen av sommerminnene jeg tar med meg videre. Jeg kjenner hvordan høstmørket med ett blir lysere og hjertet fylles av takknemligheten når jeg ser på dem.  Jeg skriver dem ut og henger dem på kjøleskapet, jeg. Om ikke tilsier erfaringen at det er så alt for lett å glemme de gyllende, små øyeblikk.

sommercollageLykke til med sankingen av minner du kan «leve lykkelig med sukker på«.

Marianne ❤