Sommerfugler…

Sola skinte og jeg fikk besøk av en sommerfugl på en av solsikkene mine.

image

Jeg har en forkjærlighet for sommerfugler. Det er noe så uproposjonalt med kroppen i forhold til vingene, og det fasinerer meg at den klarer å fly. I tillegg er de store vingene så løvtynne og skjøre at lite skal til før de blir ødelagt. Allikvel svever den høyt og lavt, opp og ned og lett omkring. Samtidig er det aller vakreste ved sommerfuglen alt håpet den vitner om. Den viser oss hvordan det som virker så lite og ubetydelig, kanskje til og med litt ekkelt (les: puppen) utvikler seg til å blir noe så vakkert og fargesprakende som det en sommerfugl er. Sommerfuglen gir også håp om en sommer vi har i vente når den dukker opp sein vinter eller tidlig vår.

Håp.
Sommerfuglen er som en håpsbærer.
Vi trenger sommerfulgen.
Vi trenger håpsbærere.

Det finnes mange definisjoner som forklarer hva en diakon er. Noen sier kirkens miljøterapeut, andre minipsykolog. Mine favoritter, som jeg synes er med å gi en dekkende definisjon, er medvandrer og håpsbærer. Medvandrer fordi vi diakoner, som bærere av kirkens omsorgstjeneste, skal gå sammen med medmennesker et stykke på livets vei -i glede eller i sorg. Vi skal ikke gå foran å dra vedkommende videre. Heller ikke bak å dytte, men ved siden av for å gi støtte, trygghet og hjelp som den andre trenger. I tillegg liker jeg håpsbærer. Ikke fordi vi er sommerfugler, men fordi det finnes så mange som mister håpet av synet for en kort eller lang periode av livet. Mister man håpet trenger man noen som kan bære det for en. De fleste har kjent hvordan livet kan føre med seg store og krevende hendelser, og disse hendelsene føre noen ganger til at man ikke makter å se. Alt blir så mørkt og uklart at man ikke lenger klarer skimte mer enn neste steg. Kanskje ikke det engang. I dette mørke har håpet tendens til å forsvinne. Det er da man trenger noen andre til å beholde troen på at håpet alliekvel lever. Det er da man trenger håpsbærere. For samme hvor mørkt det ser ut, og samme hvor lite tro man har på at livet noen gang kan bli bedre –håpet lever.

Sommerfuglene kommer tilbake hver eneste vår.
Uansett hvor kald og mørk vinteren har vært.
Sommerfuglene kommer.

Så trenger man ikke være diakon for å være håpsbærer. Vi kan være håpsbærer for hverandre der vi er -slik vi er. Ingen av oss kan bære alle, og i perioder av livet trenger vi å tillate oss å ikke bære noen andre enn oss selv. Allikevel er det viktig å husket at det ikke alltid skal så mye til. Det er heller ikke så vanskelig som vi ofte gjør det til. Vi kan begynne med å stille oss selv spørsmålene: Hva hadde jeg trengt? Hva hadde jeg ønsket meg?

Noen kan gi middag på døren. Noen er flinke til å skifte vindusviskere på bilen. Andre kan passe barn. Noen kjenner at det å gå en tur er det de kan bidra med. Noen er gode  samtalepartnere. Noen kan være sjåfører. Andre kan gi praktiske råd. Men uansett er det ALLTID viktig for oss -i glede eller sorg, i lys eller mørke -at vi blir SETT. Sett for den vi er av noen som vil oss vel. Jeg pleier å si at vi må se hverandre med hjertet. Med hjertet og til hjertet – der sannheten bor. Vi mennesker er gode på masker og fasader. Masker og fasader for å beskytte oss, og ofte trenger vi dem. Det er en beskyttelsesmekanisme vi skal få lov å bruke. Allikevel  trenger alle noen som ser forbi masken og inn der hvor sannheten bor. Inn til hjertet.

Vi kan alle være håpsbærere.
Diakon eller ikke.
Sommerfuglene kommer tilbake -hver eneste vår.

Marianne ❤