Jeg blir så sint at jeg koker innvendig

Noen ganger blir jeg sint. Noen ganger blir jeg så sint at tårene står i øynene på meg og rettferdighetssansens alarmsystem varsler som  jordskjelv i sjelen. Noen ganger blir jeg så sint at jeg vil rope høyt og kraftfullt at «NEI, jeg er IKKE enig!!»

Jeg mener vi skal ha lov og rett til å ha grunnleggende forskjellige meninger. Jeg mener også at vi har rett til å uttrykke disse meningen. Jeg synes det er spennende med mennesker som har ulike standpunkt og en annen oppfatning av verden enn meg selv, men når jeg opplever at menneskeverd blir tråkket på blir jeg SÅ sint! Når enkeltpersoner blir som et bytte for et politisk synspunkt og menneskets egenverd trykkes under en skosåle uten rett til å forsvare seg. Da blir jeg sint!

Jeg har en dyp og grunnleggende oppfatning om at alle er skapt i det samme bildet, og at vårt oppdrag her på jorden er å gi og være i kjærligheten. En annen byggestein i min grunnmur er at vi er likeverdige mennesker som fortjener å bli sett og behandlet med respekt. Uansett hvor mange kromosomer vi er født med, uansett hva vi tror på, hvor vi kommer fra, om vi er ung eller gammel, om vi elsker en mann eller en kvinne. Uansett!

Jeg  mener at jeg har all rett til å bli sint, men jeg er ikke enig i at jeg har rett til å tråkke tilbake på enkeltmennesker for å uttrykke mitt motmæle. Og akkurat det gjør vi mennesker så alt for lett…

Marianne ❤

Å se gamle menneskers vakre sannhet

Tirsdag var Lillehammer kirke fullsatt for å feire en mann og en komponist som ble 100 år . 100 år skulle feires med delte toner han i løpet av livet hadde skapt. Da konserten skulle starte reiste en fullsatt kirke seg og applausen fulgte en gamle mannen, med korte skritt og kroket rygg, opp hele det lange kirkegulvet. Det var en flott kveld, og jeg har tenkt på det å være gammel…

Ser du meg

Ser du alle de drømmer jeg engang bar, men som årenes løp har latt falme?
Ser du piken med svaiende kjole i vind, hun som ventet på han hun fikk eie?
Ser du dagene da jeg var sikker og sterk, og ryggen var rak, fylt av stolthet?
Ser du tårer jeg gråt og sorger jeg bar, som jeg skjuler i hjertets lengsel?

Ser du rynker i panne og rynker rundt munn som er vitner om latter og uro?
Ser du bakenfor kroppen som eldes hver dag, at jeg bærer på skjulte skatter?
Skjulte skatter om levd liv jeg gjerne vil gi, om du tar deg tid og vil se.
Se forbi denne aldrende, skjøre fasade, bakom rynker og masker og blikk.

Du må huske å være tålmodig, min venn, for du vet at jeg tross alt er gammel.
Jeg er gammel og trenger mer ro og mer tid for å finne tilbake til henne.
Finne henne som inne i hjertet mitt bor, hun som sang og som danset og levde.
Levde livet som bærer på tusener spor, spor som gjerne vil deles og minnes.

Og når minnene deles så hjelp meg å se at jeg nå ikke makter det samme.
Hjelpe meg skjønne det som gjør meg utrygg og redd når jeg der ute i verden vandrer.
Når jeg vandrer og trenge en støttende arm, tross at kroppen står oppreist alene.
Hjelp meg varmsomt å se at jeg nå ikke er hun jeg var, men at hun finnes her inne.

Se du meg, hele meg, når du møter mitt blikk, og se henne som finnes der inne.

Marianne ❤