DU MIN PERLE

Hun strakte armene ut med hender formet som en skål omsluttet av trygghet, og en perle ble forsiktig lagt i hennes hender. Varmen fra dens skjønnhet fylte hver minste lille krok av alt hun var, og mens hun beundret det vakre hun var gitt hørte hun en røst som sa: Jeg gir deg denne i eie. Den rommer det sjelen din trenger, og du skal verne om den og passe på den så all dens varme og skjønnhet får skinne.
Hun la perlen varsomt ved hjertet og gjorde alt hun kunne for å holde den trygg og blank og sterk.

Røsten hun hørte viste seg å tale sannhet, for ingen hadde noen gang gitt henne følelsen av å være verdsatt og betydningsfull som nærheten av denne vakre perle.

Jeg tror vi har alle har himmelsendte perler i våre liv –gitt oss for å verne om og passe på. Noen er skinnende blanke fra første stund, mens andre må stelles, pusses og gis kjærlighet med stor tålmodighet før de våger vise sin fulle skjønnhet.

Jeg fylles av takknemlighet over mine perler mens jeg skriver.
Kjenner du din perle?
Og hvem tror du ser på deg som den vakreste perlen av dem alle?

Marianne 🦋

Under regnbuens fargespill

Som speilblankt hav gjør verden ny i flatens klare gjenskinn
og sommerfuglers vinger gir oss håp om liv som vinner
gir regnbuen jeg så i kveld en dybde inn i livet
for hvem er vi å skille mellom det som Herren bringer

For engang sa vår skaper at Han for alltid er her med oss
ja, hver en dag inntil vi står der sammen for Hans hjerte
der sorg og savn og tårer ikke kjennes i vårt indre
men kjærligheten fyller alt som livets stier finner

Så fyll oss, kjære regnbue, med lovnaden du synger
at skaperen er større enn hver tvil som verden bringer
for ingen kjærlighet er større, sterkere og evig
enn den som lød da verden så det første regnbuskinnet

Og under dette fargespill er alle mennesker like
og verdet som vår skaper gir bør ingen sjel fravike
for du og jeg er bror og søster av den samme skaper
og regnbuen jeg så i kveld vil synge mens vi skaper

13555694_10157206315435093_971038665_oMarianne ❤

Speil deg i meg, min kjære

Det eies mange sannheter om hva vi mennesker trenger for å leve gode liv.
Betydningen av trygghet, rent vann, mestringsfølelse, tørre sko
-og alt som lever der imellom.

I dag tenker jeg på hvor grunnleggende viktig det er for vår trygghet at vi har gode speil.

Ikke de speil som bekrefter eller avkrefter vårt fysiske ytre.
Heller ikke de speil som er farget av egne opplevelser av hva og hvem vi selv er.
Jeg tror ikke vi ser sannheten fullt ut da.
Jeg tror mange, som jeg, tidvis kan være selvkritisk og kjenne at følelser som dårlig samvittighet, bør -og kunne oppgaver, sammenligning og opplevelsen av å ikke strekke til kan legge et slør over speilbildet som gjør sannheten vanskelig å skimte.
Et slør jeg tror kan forvrenge speilbildet totalt.

Så la en du har kjær være speilet ditt.
Og våg du å være speilet til den du har kjær.

Jeg kjenner ofte at jeg så gjerne skulle lånt bort blikket mitt til de jeg er glad i.
Da kunne denne vakre sannheten bli klar og tydelig og slått rot i hjertene deres.
For blikket til de som har oss kjær sees uten det kravstore slør og de strenge filter.
Iallfall de som ser oss med ekte kjærlighet.

Hadde vi hatt muligheten til å se oss selv gjennom blikket til en som kjenner hjertet vårt tror jeg vi ville maktet, mestret og seiret så mye mer. Jeg tror det kunne fridd oss fra strenge tanker om alt vi ofte synes vi burde være annerledes, og når dette sannhetens blikk åpnet seg i oss kunne vi få hvile i å være akkurat den vi er.
Tenk hvilken trygghet det kunne gitt.

Speil deg i meg og se sannheten jeg ser
Se det skjønne og sterke og enestående vakre som bor der i deg

Og om vi ikke har mulighet til å låne bort blikket vårt har vi alltid mulighet til å fortelle hva vi ser. For finnes det grunn til å si noe godt om et annet mennesket er det vel egentlig ingen grunn til å la være.

Marianne ❤

 

#Sprekjærlighet

Noe av det beste med desember er julemusikken, og hvert år er det nye strofer som røre strenger dypt i sjelen og slår rot i hjertet mitt.

«Det var ikke plass hos de travle. Det var ikke plass til oss to.»

Det er som om setningen fylles med all sannhet om verdens mørke.
Fylles av alt det vonde som prøver å hindre menneskelys i å slå rot.

Det kjennes som om verden er for travel. For opptatt av seg og sitt eget. For selvsentrert om egen overbevisning og lykke at vi ikke evner å høre at det er mennesker lik oss selv som banke på våre dører.

Den gangen for over 2000 år siden var det en ung jente som bar på Han som var lyset selv. I dag er det så mange, mange flere vi travle ikke har plass til. Alle flyktninger som ber oss dele litt av vår overflod og plass. Alle barn som lengter etter trygghet og ro i sin mørke høytid. Alle ensomme som synes det beste med juletiden er når den er over. Alle fattige, kalde, triste, utslitte sjeler som står der utenfor døren vår.
Men alt for mange av oss…vi er for travle.
Vi ser dem ikke. Vi vil ikke. Vi har nok med vårt eget.

Greit nok det, men om vi ikke kan se våre medmennesker med hjertet nå i juletiden…når skal vi gjøre det da?

Jeg tror det er kun en ting som hjelper mot verdens mørke: #Sprekjærlighet
Se. Gi. Del. Klem. Smil.
Skulle det være det ikke hjelper…spre ENDA mer.
Vi må ikke bli så travel at vi glemmer kjernen:

K J Æ R L I G H E T E N ❤

DSC07616

Marianne ❤

Livgivende verdier og fokus

Se menneskets indre sannhet
Nyte solnedganger
Smile mye
Lytte til musikk
Hvile i tro
Gi kjærlighet
Våge seg utenfor komfortsonen

Gi gode ord videre
Finne rom for stillhet
Gi ekte klemmer
Drikke god kaffe
Dele indre tanker i trygghet

I ethvert menneskeliv finnes en lang eller kort rekke av verdi. Verdier som er retningsgivende i livet man ønsker å leve, og mennesket man ønsker å være. Disse verdiene kan være bevisste, ubevisste, skjulte eller synlige. Noen verdier er sterke, andre er svake. Noen har en livgivende betydning, mens andre ville man kanskje klart seg fint uten. I tillegg finnes det, i enhver menneskesjel, elementer som gjør at vi mister fokus fra der vi ønsker å ha det. Noen av disse elementene kan det være umulig å fjerne, men det har allikevel en stor betydningen at vi prøver å styre rommet disse får.

Jeg tror jeg er over gjennomsnittet opptatt av fokus. Fokus på jobb, fokus med barna, fokus i tro, ekteskap, vennskap, verden, livet. Fokus som skal hjelpe meg å holde de gode verdiene streke og tydelige. Jeg tror jeg er bevisst hvor jeg har fokuset, men jeg opplever stadig hvor fort gjort det er å miste det av synet.

Denne uken går vi inn i fastetiden, og tiden frem mot påske kan gi rom for å jobbe med å finne sitt indre fokus. Jeg tror jeg vil bruke denne tiden til å finne ut hva det er i livet mitt som gjør at jeg noen ganger mister fokuset av synet.

Kanskje en øvelse flere ser verdien i å bruke litt tid på?

Marianne ❤

IMG_20150103_154147

Babysang ER en sann glede

I morgen er første gang på babysangkurs nummer 14 siden jeg startet for 7 år siden, og  jeg blir stadig spurt om jeg begynner å bli lei. De kan ikke ha vært med på babysang de som spør om det. Selv om opplegget er likt fra gang til gang er babyene nye og mødrene det samme (vel…nesten, noen har vært med både en og to og tre ganger –med nye barn).

Erfaringen tilsier at det i morgen kommer en stor gjeng med søte, små babyer. Babyer som kommer sammen med flotte, gode mødre (eller fedre) som er fylt av forventning og spenning. Vi kommer ti å sette oss i ring og min trofaste hånddukke Bolla pinnsvin skal hilse på hver og en. Babyene vil sitte på mammas fang med store, undrende øyne og lure på hvem i all verden denne damen med en ulldott på armen er. Så begynner vi å synge, og de små får høre den vakreste stemmen de kjenner -mammas stemme. Mødrene kommer deretter til å reise seg, musikken vil danse ut av høytalerne, og over babyene vil det sveve blå og grønne stoff mens vi synger «stor bølge, liten bølge». Noen kommer til å like det godt, andre det rake motsatte. Deretter vil mødrene ta babyene på armen og danse til både rolige og raske rytmer. Så, når vi nærmer oss slutten av sangstunden,  blir de små lagt på teppet og rolig musikk vil fylle rommet. Ingen kommer til å prate, for vi skal være helt stille sammen. Lyset vil bli senket og over barna vil det blåses såpebobler -som synes å være det mest fascinerende en liten baby kan se.

De første gangene vil babyene være helt stille og undrende, men ettersom ukene går vil smilene bli større, deltagerne mer ivrige og bevegelsene i armer og bein mer energisk når musikken danser inn i ørene deres.

Og jeg…jeg kommer til å nyte det.

Nyte synet av små, vakre sjeler som så tydelig påvirkes av musikken.
Nyte synet av mødre som ser på barna sine med den største kjærlighet.
Nyte når de forsvinner fra denne verden og blikket mellom den lille og mor er så varmt og sterkt at tårene presser på.
Nyte når babyene rister på hodet i takt med musikker.
Nyte når babyene kommer krabbende for å hjelpe meg med trommen og hele ansiktet lyser opp og varmer hver minste lille krok i rommet.

Når jeg i tillegg alltid får låne en liten sjarmenrende skatt og får bli kjent med sterke, vakre, usikre, kreative, morsomme, blyge, utadvente og flotte mødre med fokus fullt og helt på den de elsker høyest av alt…hvordan kan jeg bli lei det? Bedre avslutning på arbeidsuka tror jeg nemlig ikke finnes.

Bildet er tatt av en av mødrene på en av kursene.
Bildet er tatt av en av mødrene på et av kursene.

Marianne ❤ -ivrig og takknemlig babysanger

Barna – de vakreste små, evigvarende tålmodighetsprøver

Jeg elsker dem over alt. De fyller hjertet mitt med stolthet, kinnene mine med søte kyss og sjelen min med sterke bølger av kjærlighet. De er gode og snille, empatiske og morsomme, men… noen dager klarer jeg ikke se noe annet enn den evigvarende tålmodighetsprøven jeg opplever at disse to sjelene lar meg leve i.

For selv om listen over gleden ved å ha barn er aldri så lang er det noen dager jeg blir utrolig lei av å rydde-vaske-systematisere-orgaiserer-logistikkføre både frokost-matpakke-sekker-klær-middag-lekser-fotball-kveldsmat-legging som er fulgt av ca 1000 spørsmål i minuttet…føles det som.

Dager da de bløte vottene jeg ikke fant i går viser seg å ligge i en sko. Eller en epleskrott blir funnet under puta. Dager da jeg finner vrengte klær på de mest underlige steder eller den maten som de likte så godt forrige uke er helt umulig å få i dem. Dager da jeg endelig har satt meg ned med kaffekoppen og det ropes på meg 5 ganger før jeg rekker å trekke pusten. Dager da ALT jeg sier er teit og dumt og smilet på poden ser ut til å ha forlatt huset for alltid. Dager da jeg er så trøtt så trøtt og endelig har funnet sengen da det ropes fra andre etasje og jeg glemmer lykken over å kysse et sovende barn god natt og kun fylles av at jeg føler jeg mislykkes i absolutt alt jeg prøver å få til som mamma…

Og disse følelsene – de slitsomme, vonde følelsene, oppleves det som om det er sterke uskrevne regler om at man ikke skal si høyt. Ikke si dem høyt i frykten for at du skal bli tatt for å være utakknemlige eller at du ikke elsker barna dine høyt nok. At du ikke vet hvor heldig du er som får oppleve dette og at slikt dager skal man bare tåle, men… jeg tror vi har slike dager alle sammen. Alle mammaer og alle pappaer. Dager eller periode hvor det er krevende og slitesomt, og vi fylles av usikkerhet i foreldrejobben som aldri tar slutt. Ikke fordi en ikke er ufattelig takknemlig for barna sine. Ikke fordi en egentlig kunne ønske seg noe annet. Ikke fordi en ikke vet at det er slik det er å være foreldre, men fordi man noen ganger BLIR veldig sliten. Kanskje bør vi våge å dele at det er slitsomt slik at andre kan fortelle at de har det på akkurat sammen måte. Og kanskje vi får høre at vi er bra nok mamma eller pappa –tross at vi til tider blir både sliten og lei.

For etter disse dårlige dagene dukker det alltid opp øyeblikk og hendelser som minner deg på at disse skjønne små fyller hjertet med stolthet, kinnene med søte kyss og sjelen med sterke bølger av kjærlighet. At de er gode og snille, empatiske og morsomme. Og selv om vi til tider opplever barna som evigvarende tålmodighetsprøver, er de vel mest av alt evigvarende kjærlighetsbringere.

Marianne ❤

DSC02877