Kvelden da kjærlighetstepper av tente lys dekker kirkegårdene

Ingen kveld er så nær og stemningsfull etter at mørket har lagt seg som den siste søndagen i oktober. Kvelden da hver en kirkegård er dekket av kjærlighetstepper med tente lys til minne om alle de som fyller hjerter med sorg og savn.

Som diakon har jeg fått møte mennesker i sorg og krise som har gitt meg en innsikt i ulike sørgerom ingen bøker kunne lært meg. Jeg ser hvor redde vi er for å si noe galt eller gjøre noe dumt i møte med den som sørger, men kanskje er det ikke vanskeligere enn at vi våger å se hverandre. Oppriktig.

Jeg trenger trygge hender å holde i og øyne som gir rom for smerten jeg helst vil skjule for verden.

Jeg trenger tid og tålmodighet til å rydde og sortere, mimre og gråte her inne i sørgerommet mitt. Rommet jeg noen dager trenger å være lenge i, mens andre dager holder det at jeg titter innom. Noen dager har jeg kontroll over sorgens utrykk i meg, andre dager overvelder den meg totalt. Kanskje uten at jeg vet hvorfor. Da trenger jeg hjerter som forstår og ord som makter å være der jeg er.

Jeg trenger ikke overøsende råd om hvordan jeg kan gå videre og bort fra sorgen som fyller meg. Jeg trenger noen som våger å hvile i at jeg skal finne veien videre, og som samtidig forstår at jeg trenger å vite at jeg ikke er alene.

Jeg trenger trygghet på at noen finnes der for meg -helt til sjelens tårehav har stilnet og striper av lys kommer til synet igjen. Og om du spør meg hvordan jeg har det og jeg begynner å gråter, så er det ikke farlig. Jeg vet det er vondt å se en du er glad i sørger, men det er ikke farlig. Jeg trenger bare at du ser meg.

Slik jeg er nå.

Der jeg er nå

Jeg håper du spesielt denne helgen vil våg å se de du kjenner som er med å tenne lysene som fyller kirkegårdene med kjærlighetstepper. Kanskje tenner du et lys selv? Se da på alle lysene rundt deg og vit at du ikke er alene.

Marianne ❤

Med din hånd i min

Med din hånd i min…

Blir det bedre om jeg tar hånden din og legger den i min?
Blir du mindre urolig når redselens kappe omslutter deg?
Blir frykten for det ukjente svakere om jeg stryker den en liten stund?
Blir du tryggere om hendene mine holder deg når sjelen din fylles av stormer?
Blir gleden klarere om du vet de vil klappe når hjertet ditt frydes i jubel?
Blir du roligere om du hviler i at de aldri vil vike når livet blir for bratt til å vandre alene?

Med min hånd i din…

Jeg kjenner stillhet når hånden min får ligger trygt i din.
Jeg blir mindre urolig når redselens kappe omslutter meg .
Mindre redd når frykten står for min tankedør .
Tryggere når det stormer i sjelen.
Gladere når hjertet frydes i jubel.
Mindre usikker når livet er for bratt til å vandre alene.

Med din hånd i min, og min hånd i din, skal alt gå bra.

10411980_10154288325250093_1303138705964181069_n

Marianne ❤

Myke, trygge hender

En ørliten barnehånd som såvidt rekker rundt tommelen din.
En liten guttehånd som finner en mammahånd når drømmene er skumle.
En livsledsagers trygge hånd når dagen gir rom og en åpen sti venter på dere.
En medmenneskehånd som gir trygghet til hjertet når dagen er stormfull .
En vennehånd som stryker en annen vennehånd når ord alene blir for fattige.

Barnehender, kjærestehender, sjelevennhender og medmenneskehender. Unge hender og gamle hender.

I dag minnes jeg min farmor og hennes myke hender, og hvordan livet noen ganger rommer å holde hånden til en som reiser ut av livet og inn i evigheten.

Jeg tenker på de gode hendene i verden og ber om at hver og en av oss får være og bli gitt slike trygge hender å holde i livet -og helt inn i evigheten.

Marianne 🦋