Å våge å være… stolt

20141028_131206_resized 20141028_131138_resized-2 20141028_131304_resized

Jeg sitter på toget på vei hjem til Lillehammer etter to dager på Diakonhjemmet. Det er alltid godt å komme tilbake til Diakonhjemmet der jeg tok min utdanning og fikk hjelp til å finne min diakonale identitet. Der fagmiljøet stadig er i utvikling og korridorene er fylt av dyktige, gode mennesker. Der diakonale forbilder inspirerer, motiverer, styrker og støtter og man får påfyll til å forsette videre tjeneste i dette meningsfulle yrket. Disse to dagene har vi feiret at masterstudiet i diakoni er 10 år. Flotte foredrag er gitt og spennende samtaler er delt. Gode ord og kritiske ord er blitt uttrykt, men et ord har gått igjen: «Vi er så STOLTE!» Jeg istemmer. Stolt av utdanningsinstituasjonen, stolt av forelesere og fagpersoner, stolt av profesjonen vår og stolt av mine kollegaer og alt det viktige arbeidet de produserer og gjør ute i felten.

Så kjenner jeg en følelse her inne i magen. En liten sommerfugl som flakser ivrig med vingene. Følelsen gjør meg lys i sjelen og styrker ryggraden, men samfunnet, normer, regler og janteloven har lært meg at jeg ikke skal si henne høyt. Derfor gjemmer hun seg bort langt her inne i meg. Jeg kan godt hviske henne stille til meg selv, og jeg blir utrolig glad når noen jeg kjenner trygghet hos sier henne til meg. Om du spør meg om andre kan proklamere henne når de kjenner hennes ivrige vinger flakse i sitt indre, vil jeg svare med et rungende «ja», men når det kommer til meg selv kjennes det derimot annerledes. Jeg undrer meg over hva det kommer av? Hva kommer det av at det skal være så vanskelig å si det…at man er stolt av seg selv. Jeg tror mange kjenner seg igjen. Kanskje handler det om en frykt for at andre skal tro vi synes vi er bedre enn dem, eller at vi ikke vil bli tatt for å skryter eller fremheve oss selv. Men det handler da ikke om det! Og om vi selv vet våre egne intensjoner -hvorfor skal vi da bry oss om hva andre mener?

I veska mi ligger en bok som er utgitt i forbindelse med 10 års jubileet på Diakonhjemmet.  Boken er fylt av artikler skrevet av forelesere og tidligere masterstudenter. Det er artikkelforfatteren på s.98 som er grunnen til at sommerfugelen flakser så ivrig med sine vinger her inne i meg. For at min artikkel «Diakoni på Facebook» – som er basert på min masteroppgave om «Ungdommens plass i sørgerommet», er blitt publisert for andre gang gjør meg stolt.

Vi bør kunne si at vi er stolte av oss selv –meg inkludert. Jeg innrømmer allikevel at det er skremmende. Vi får håpe at øvelse gjør mester. Jeg siterer en av de mange kloke ungdommene jeg møtte på fredag «Kan vi ikke bare ta janteloven og kaste den på dynga!» Det hadde vært godt for mange, tror jeg.

Når sa du at du var stolt av deg selv sist? Kanskje er det flere som trenger å øve seg sammen med meg. For det er lov å si at du er stolt av deg selv. Jeg tror faktisk det er ganske viktig.

20141028_085008_resized 20141028_085032_resized

Og om du skulle være interessert i å lese: http://www.diakonforbundet.no/attachments/1988_DIAKONI%20PA%20FACEBOOK%20MTT%202013.pdf

Marianne ❤