Sommerfugler…

Sola skinte og jeg fikk besøk av en sommerfugl på en av solsikkene mine.

image

Jeg har en forkjærlighet for sommerfugler. Det er noe så uproposjonalt med kroppen i forhold til vingene, og det fasinerer meg at den klarer å fly. I tillegg er de store vingene så løvtynne og skjøre at lite skal til før de blir ødelagt. Allikvel svever den høyt og lavt, opp og ned og lett omkring. Samtidig er det aller vakreste ved sommerfuglen alt håpet den vitner om. Den viser oss hvordan det som virker så lite og ubetydelig, kanskje til og med litt ekkelt (les: puppen) utvikler seg til å blir noe så vakkert og fargesprakende som det en sommerfugl er. Sommerfuglen gir også håp om en sommer vi har i vente når den dukker opp sein vinter eller tidlig vår.

Håp.
Sommerfuglen er som en håpsbærer.
Vi trenger sommerfulgen.
Vi trenger håpsbærere.

Det finnes mange definisjoner som forklarer hva en diakon er. Noen sier kirkens miljøterapeut, andre minipsykolog. Mine favoritter, som jeg synes er med å gi en dekkende definisjon, er medvandrer og håpsbærer. Medvandrer fordi vi diakoner, som bærere av kirkens omsorgstjeneste, skal gå sammen med medmennesker et stykke på livets vei -i glede eller i sorg. Vi skal ikke gå foran å dra vedkommende videre. Heller ikke bak å dytte, men ved siden av for å gi støtte, trygghet og hjelp som den andre trenger. I tillegg liker jeg håpsbærer. Ikke fordi vi er sommerfugler, men fordi det finnes så mange som mister håpet av synet for en kort eller lang periode av livet. Mister man håpet trenger man noen som kan bære det for en. De fleste har kjent hvordan livet kan føre med seg store og krevende hendelser, og disse hendelsene føre noen ganger til at man ikke makter å se. Alt blir så mørkt og uklart at man ikke lenger klarer skimte mer enn neste steg. Kanskje ikke det engang. I dette mørke har håpet tendens til å forsvinne. Det er da man trenger noen andre til å beholde troen på at håpet alliekvel lever. Det er da man trenger håpsbærere. For samme hvor mørkt det ser ut, og samme hvor lite tro man har på at livet noen gang kan bli bedre –håpet lever.

Sommerfuglene kommer tilbake hver eneste vår.
Uansett hvor kald og mørk vinteren har vært.
Sommerfuglene kommer.

Så trenger man ikke være diakon for å være håpsbærer. Vi kan være håpsbærer for hverandre der vi er -slik vi er. Ingen av oss kan bære alle, og i perioder av livet trenger vi å tillate oss å ikke bære noen andre enn oss selv. Allikevel er det viktig å husket at det ikke alltid skal så mye til. Det er heller ikke så vanskelig som vi ofte gjør det til. Vi kan begynne med å stille oss selv spørsmålene: Hva hadde jeg trengt? Hva hadde jeg ønsket meg?

Noen kan gi middag på døren. Noen er flinke til å skifte vindusviskere på bilen. Andre kan passe barn. Noen kjenner at det å gå en tur er det de kan bidra med. Noen er gode  samtalepartnere. Noen kan være sjåfører. Andre kan gi praktiske råd. Men uansett er det ALLTID viktig for oss -i glede eller sorg, i lys eller mørke -at vi blir SETT. Sett for den vi er av noen som vil oss vel. Jeg pleier å si at vi må se hverandre med hjertet. Med hjertet og til hjertet – der sannheten bor. Vi mennesker er gode på masker og fasader. Masker og fasader for å beskytte oss, og ofte trenger vi dem. Det er en beskyttelsesmekanisme vi skal få lov å bruke. Allikevel  trenger alle noen som ser forbi masken og inn der hvor sannheten bor. Inn til hjertet.

Vi kan alle være håpsbærere.
Diakon eller ikke.
Sommerfuglene kommer tilbake -hver eneste vår.

Marianne ❤

Blogge eller ikke blogge…?

GetAttachment.aspx

Ja, det spørsmålet har jeg stilt meg mang en gang de siste årene. Jeg har lekt med tanken, men hver gang endt med å kaste den vekk. Så har den ligget der i stillhet en stund før den igjen har dukket opp. I sommer har jeg fått en ufrivillig pause fra hverdagne slik den bruker å se ut. Kroppen viste seg å være tom for drivstoff og trenger god tid før den er klar for å kjøre videre. Rolige dager i stillheten har blant annet minnet meg på at jeg er av den oppfatning at de drømmer/ønsker/tanker som ikke slipper hjerte og sinn ikke skal kastes bort, men leves ut. Så derfor…etter mange runder: Blogge eller ikke blogge?  Blogge.

Ikke først og fremst for å få uttallige følgere. Ikke først og fremst for at jeg tror at jeg har så mye og komme med som ingen andre allerede har sagt. Men jeg er så glad i å skrive. Titt og ofte blir det en liten tekst på Facebook, i menighetsblad, et leserinnlegg og en gang ble det en hel artikkel. Jeg synes jeg er velsignet med så mye i min jobb som diakon, og i livet forøvrig. Jeg får følge mennesker tett på livet i de største gleder og i de dypeste sorger. Jeg hører barn si de herligste stofer om liv og tro. Jeg opplever vakre og modige ungdommer dele livsvisdom som skulle vært skrevet slik at mange fikk se hvor kloke ungdommen er. Jeg hører eldre mennesker dele sine historier om levd liv med livskunnskap jeg tar imot som skatter. Ikke at jeg på noen som helst måte skal utlevere noen, men alt dette jeg får se og høre setter igang tanker og refleksjon som jeg vil gi videre. For er det en ting som er sikker om meg, så er det at jeg er en tenker. Og jeg liker å gi videre det jeg selv har fått. 

Så derfor BLIR det blogg. Blogg om noe av alt det som rører seg her inne i mitt hjerte og i mine tanker når jeg får møte mennesker, liv og natur –som diakon, mamma, kone og veninne. Noen tekster har blitt skrevet på et tideligere tidspunkt. Noen blir skrevet når de deles. Noen ganger gjentar jeg meg selv, men det som er viktig kan man vel ikke si ofte nok…

Jeg håper du vil lese. Jeg håper du vil le. Jeg håper du tenker noen nye tanker og gjør deg noen givende refleksjoner. Jeg håper du kan smile for deg selv, blir provosert og kanskje innimellom feller en tåre. Jeg håper jeg kan få gi noe av det jeg selv har fått. For det er en del av livets mange hemmelighet -det du får, gir deg enda mer om du gir det videre.

Så velkommen til bloggen min.

Marianne ❤