De tør ikke si hvordan de egentlig har det

Jeg hørte på radioen at de på Røde Kors sin alarmtelefon har snakket med ungdom hele påsken.
Ungdom som strever og har det tungt.
Ungdom som sier de mest av alt vil prate med foreldrene sine, men at de ikke våger i frykt for å skuffe dem ved at de ikke har det så bra.

De fleste av oss voksne mener at ungdommene våre kan komme til oss uansett hva det er.
De fleste forteller det ofte til sine unge, kjære også.
Samtidig er det nok med dette som mye annet:

Ungdommene våre gjør nok oftere som vi handler enn som vi sier.

Damen fra Røde Kors oppfordret oss foreldre til å skape rom for ungdommen hvor det er lov å fortelle hvordan de har det. Jeg istemmer og vil legge til at vi foreldre også bør være gode rollemodeller i å våge fortelle ungdommene våre når vi selv ikke har det så bra. I det kan vi være med å vise at livet rommer alle farger. At det er normalt å ha det tungt i perioder. At det er like naturlig å fortelle om det som går tungt som å fortelle om det som går i gleden.
For snakker vi ikke om det … hvordan skal våre barn og unge vite det naturlige i det da?
Hvordan skal de vite at det ikke er bare dem i hele verden som har det tungt som dem?

Jeg tror ikke oppskriften er så komplisert.
Det har de kloke og vakre ungdommene lært meg.
Jeg tror at det de mest av alt ønsker er å bli lyttet til, sett, gitt rom til å fortelle sine egen opplevelser, bli respektert for det de tenker og få bekreftelse på at de er like verdifulle og unike uansett.

Kanskje har vi voksne en litt for stor tendens til å skulle fikse alt med en gang, men jeg tror det er en god oppskrift å virkelig lytte først.
Og bekrefte opplevelsen de har etterpå.
Fikse kan vi hjelpe til med i neste runde.

Så ja til et samfunn der vi våger å dele mer ærlig om hvordan livet i sannhet er.
For kjære ungdommer:
Vi er her.
Er det ikke en forelder kan det være en tante, en bestefar eller noen på skolen.
Og vi blir ikke skuffet.
Vi blir bare enda mer glad i dere.
Og vi vil så gjerne lytte når dere har noe på hjertet.

Marianne ❤

10411980_10154288325250093_1303138705964181069_n

#Sprekjærlighet

Noe av det beste med desember er julemusikken, og hvert år er det nye strofer som røre strenger dypt i sjelen og slår rot i hjertet mitt.

«Det var ikke plass hos de travle. Det var ikke plass til oss to.»

Det er som om setningen fylles med all sannhet om verdens mørke.
Fylles av alt det vonde som prøver å hindre menneskelys i å slå rot.

Det kjennes som om verden er for travel. For opptatt av seg og sitt eget. For selvsentrert om egen overbevisning og lykke at vi ikke evner å høre at det er mennesker lik oss selv som banke på våre dører.

Den gangen for over 2000 år siden var det en ung jente som bar på Han som var lyset selv. I dag er det så mange, mange flere vi travle ikke har plass til. Alle flyktninger som ber oss dele litt av vår overflod og plass. Alle barn som lengter etter trygghet og ro i sin mørke høytid. Alle ensomme som synes det beste med juletiden er når den er over. Alle fattige, kalde, triste, utslitte sjeler som står der utenfor døren vår.
Men alt for mange av oss…vi er for travle.
Vi ser dem ikke. Vi vil ikke. Vi har nok med vårt eget.

Greit nok det, men om vi ikke kan se våre medmennesker med hjertet nå i juletiden…når skal vi gjøre det da?

Jeg tror det er kun en ting som hjelper mot verdens mørke: #Sprekjærlighet
Se. Gi. Del. Klem. Smil.
Skulle det være det ikke hjelper…spre ENDA mer.
Vi må ikke bli så travel at vi glemmer kjernen:

K J Æ R L I G H E T E N ❤

DSC07616

Marianne ❤