#Sprekjærlighet

Noe av det beste med desember er julemusikken, og hvert år er det nye strofer som røre strenger dypt i sjelen og slår rot i hjertet mitt.

«Det var ikke plass hos de travle. Det var ikke plass til oss to.»

Det er som om setningen fylles med all sannhet om verdens mørke.
Fylles av alt det vonde som prøver å hindre menneskelys i å slå rot.

Det kjennes som om verden er for travel. For opptatt av seg og sitt eget. For selvsentrert om egen overbevisning og lykke at vi ikke evner å høre at det er mennesker lik oss selv som banke på våre dører.

Den gangen for over 2000 år siden var det en ung jente som bar på Han som var lyset selv. I dag er det så mange, mange flere vi travle ikke har plass til. Alle flyktninger som ber oss dele litt av vår overflod og plass. Alle barn som lengter etter trygghet og ro i sin mørke høytid. Alle ensomme som synes det beste med juletiden er når den er over. Alle fattige, kalde, triste, utslitte sjeler som står der utenfor døren vår.
Men alt for mange av oss…vi er for travle.
Vi ser dem ikke. Vi vil ikke. Vi har nok med vårt eget.

Greit nok det, men om vi ikke kan se våre medmennesker med hjertet nå i juletiden…når skal vi gjøre det da?

Jeg tror det er kun en ting som hjelper mot verdens mørke: #Sprekjærlighet
Se. Gi. Del. Klem. Smil.
Skulle det være det ikke hjelper…spre ENDA mer.
Vi må ikke bli så travel at vi glemmer kjernen:

K J Æ R L I G H E T E N ❤

DSC07616

Marianne ❤

Barna – de vakreste små, evigvarende tålmodighetsprøver

Jeg elsker dem over alt. De fyller hjertet mitt med stolthet, kinnene mine med søte kyss og sjelen min med sterke bølger av kjærlighet. De er gode og snille, empatiske og morsomme, men… noen dager klarer jeg ikke se noe annet enn den evigvarende tålmodighetsprøven jeg opplever at disse to sjelene lar meg leve i.

For selv om listen over gleden ved å ha barn er aldri så lang er det noen dager jeg blir utrolig lei av å rydde-vaske-systematisere-orgaiserer-logistikkføre både frokost-matpakke-sekker-klær-middag-lekser-fotball-kveldsmat-legging som er fulgt av ca 1000 spørsmål i minuttet…føles det som.

Dager da de bløte vottene jeg ikke fant i går viser seg å ligge i en sko. Eller en epleskrott blir funnet under puta. Dager da jeg finner vrengte klær på de mest underlige steder eller den maten som de likte så godt forrige uke er helt umulig å få i dem. Dager da jeg endelig har satt meg ned med kaffekoppen og det ropes på meg 5 ganger før jeg rekker å trekke pusten. Dager da ALT jeg sier er teit og dumt og smilet på poden ser ut til å ha forlatt huset for alltid. Dager da jeg er så trøtt så trøtt og endelig har funnet sengen da det ropes fra andre etasje og jeg glemmer lykken over å kysse et sovende barn god natt og kun fylles av at jeg føler jeg mislykkes i absolutt alt jeg prøver å få til som mamma…

Og disse følelsene – de slitsomme, vonde følelsene, oppleves det som om det er sterke uskrevne regler om at man ikke skal si høyt. Ikke si dem høyt i frykten for at du skal bli tatt for å være utakknemlige eller at du ikke elsker barna dine høyt nok. At du ikke vet hvor heldig du er som får oppleve dette og at slikt dager skal man bare tåle, men… jeg tror vi har slike dager alle sammen. Alle mammaer og alle pappaer. Dager eller periode hvor det er krevende og slitesomt, og vi fylles av usikkerhet i foreldrejobben som aldri tar slutt. Ikke fordi en ikke er ufattelig takknemlig for barna sine. Ikke fordi en egentlig kunne ønske seg noe annet. Ikke fordi en ikke vet at det er slik det er å være foreldre, men fordi man noen ganger BLIR veldig sliten. Kanskje bør vi våge å dele at det er slitsomt slik at andre kan fortelle at de har det på akkurat sammen måte. Og kanskje vi får høre at vi er bra nok mamma eller pappa –tross at vi til tider blir både sliten og lei.

For etter disse dårlige dagene dukker det alltid opp øyeblikk og hendelser som minner deg på at disse skjønne små fyller hjertet med stolthet, kinnene med søte kyss og sjelen med sterke bølger av kjærlighet. At de er gode og snille, empatiske og morsomme. Og selv om vi til tider opplever barna som evigvarende tålmodighetsprøver, er de vel mest av alt evigvarende kjærlighetsbringere.

Marianne ❤

DSC02877

Tårenes bunnløse hav

20140621_214818

«Jeg kan ikke gråte… Da vil jeg aldri klare å stoppe». Jeg har hørt det bli sagt så mange ganger. Fortellinger om klumper som fester seg i sjeler og bryst og oppleves som om de kommer fra et bunnløst hav av tårer. Og mange velger det samme -svelge tårene unna og kjempe dem vekk. Men er det best? I lengden?

Jeg tror tårer har renselsens kraft på oss. Vel og merke om de gråtes i trygghet. Gråter man i ensomhet eller i utrygge rammer kan nok tårene ha motsatt effekt enn å rense, men dette innlegget handler først og fremst om de tårer som gråtes i trygghet. I trygghet om at det er noen sammen med meg eller for meg, eller i trygghet alene om det er der det oppleves best å la tårene renne. Jeg tror nok vi mennesker oftest gråter alene, for kanskje finnes det ikke noe så skremmende som å skulle dele sine tårer med andre. Gjennom tårene skinner jo sårbarheten vår så tydelig frem. Samtidig synes det sanne, skjøre, sterke, vakre og ekte mennesket så tydelig i tårene. For de ekte tårene kan ikke felles med masker på. Tårer som vitner om sårede sjeler, dype savn, brutte løfter, krenkelse, ensomhet, urett, tap og drømmer som forsvant før de rakk å bli til virkelighet.

Hulkende barn som slipper alle følelser løs så tårene får strømme. Lydløse strømmer av tårer som renner nedover røde kinn i varme klemmer delt mellom to nære venner. Voksne menn med forknytte ansikt, men tynne striper av tårer vitner som all sorg som skjuler seg bak de sammenbitte tenner. Opprørte ungdommer som hyler og skriker og faller på kne for sorgen gjør så vondt at de bare vil rømme fra den, men det går ikke. Tårer delt mellom to, tårer grått i store fellesskap av delt sorg, og tårer grått alene. Alene i din stue, svelget unna på butikken, i bilen, i skolegården eller rundt middagsbordet. Men om alle forhold lå helt til rette for det, i trygghet og tillit, hvor ville du aller helst grått dine tårer? Alene eller sammen med noen?

Jeg tror vi fikk tårene nettop av den grunn at de har en rensende kraft på oss. I perioder kan de være vanskelige, kanskje umulige å felle dem, mens andre perioder renner de ukontrollert nedover våre kinn. Møter du et menneske som gråter så bli ikke redd, for bak tårene synes et medmenneske og en venn som trenger noen å dele noe av det som liggere i tårene. Det gjør vondt å se at mennesker sørger og gråter, men det er ikke farlig. Er det èn ting jeg har lært i løpet av disse 7 årene som diakon i møte med mange gråtende medmennesker, så er det dette: Tårene kan kjennes som om de kommer fra et bunnløst hav, men våger man å seile på dette havet sammen med noen så blir ikke tårene så tunge og skremmende som om man seiler alene…

Marianne ❤

Toner som når våre skjulte strenger

20141105_114944

Har du det slik at musikk påvirker deg? At når du setter på den sangen du liker best av alt kan mørke skyer lette så lyset fyller deg? At når du er trøtt og sliten finnes det en sang som alltid gi deg ny energi? Eller om du har opplevd noe trist og vondt, så kan en spesiell sang løsne klumpen i magen slik at tårene får renne og rense deg? At minnene fyller deg når toner når ditt øre, for de samme tonene ble hørt i en anledning du aldri glemmer? Eller hvordan et kjært, klassiske stykker kjennes som balsam for sjelen i dets uttrykksfulle, kraftfulle, sarte, vare klanger?

Ikke alle har dette forholdet til musikk, men jeg tror mange kjenner seg igjen i at musikken når dit ordene alene ikke finner veien. Jeg er uten tvil et menneske som påvikes sterkt av musikk. Det er som om musikken er mitt hjertes språk. Som om det ordene mine ikke klarer å si alene, kan jeg få sagt gjennom musikken. Det kan være salmer, klassisk musikk, gospel eller pop, men jeg må innrømme at jeg har en forkjærlighet for salmer. Jeg tror det handler om salmenes historie og tradisjon, der melodiene og tekstene ofte gjør budskapet om kjærlighetskraften så tydelig og forståelig. Og slik er det kanskje med musikk generelt – det kan gjøre ting klarere og tydligerer.

Ord alene kan være vanskelig å forstå, men det er som om tonene bringer frem det som ligger skjult. Det er musikken mysterium og gave.

Jeg mener vi mennesker trenger musikk. Jeg har sett gamle mennesker som er redde og urolige finne den totale roen ved å høre den salmen de sang som barn. Eller sorgtunge mennesker få forløst et hav av tårer når musikken løsner sorgens grep. Barn som ikke kan stå stille, men må danse i glede og synge av fryd når sangen fyller dem. Ungdommer som slipper masker og skjold og lar musikken føre dem til trygghetens havn. Eller babyer som ligger musestille og lytter til de klassiske tonene som når øret og fyller kroppen deres med ro. Eksemplene er uttallige, men min sterkeste opplevelse av musikkens skjulte språk var da jeg fikk mitt første barn.

Han var litt tidlig ute med å komme til verden, og den lille kroppen hans var slapp og sliten de første ukene. Han fikk god hjelp av dyktig helsepersonell, og da han var en uke gammel fikk jeg for første gange ha han helt for meg selv. De siste månedene jeg gikk gravid sang jeg den samme sangen gang på gang, og da det endelig var oss to alene kunne jeg synge sangen hans for han. Han lå der med lukkede øyne, så stille og rolig på armen min, og jeg nøt synet av dette vakre, lille mennesket som jeg nå var mamma til. Da jeg avsluttet siste tone, gløttet han på det ene øyet – som han nesten ikke hadde åpent før, og lagde et søtt, tynt knirk som om han sa «den sangen kjenner jeg, mamma. Syng den igjen.» I mange måneder sluttet han alltid å gråte når jeg sang den sangen. Jeg er overbevist om at han kjente den igjen, og det de kjente tonene gjorde med den lille, vakre gutten var strekt og rørende å oppleve.

Musikken spiller på andre strenger i oss enn hva ordene gjør alene. Noen ganger er strengene skjulte, men tonen når dit. Det er musikkens mysterium og gave.

Hvilken musikk får deg til å senke skuldrene, roe pusten og fylle deg med varme?

Marianne ❤