De kritthvite toppers sang

Omringet av hvite topper under en krystallblå himmel ble tankene klare som solens sølvlyse skinn.  Hjertet sang takk av glede, og sammen med takkesangen hørtes rytmen av tanken på alle som ikke eier kroppens frihet til å bære en hit.  Dermed tonet takkesangen enda høyere, og dens ekko fylte hver en krok av den snedekte dalen.  Mens skiene lagde spor i de urørte, snødekte flater hørtes lovordet som aldri glemmes:  Takknemlighet og glede skal alltid tone høyt i sjelen når kroppen kan føre en hit opp til de kritthvite toppers sang.

Det er ingen selvfølge å få oppleve dette…det er vi mange som vet.

God påske, kjære dere.

Marianne ❤

20150330_152003

20150330_152015

Våg å bringe lys til din nestes mørke

Har du opplevd at sjelen din har vært nedslitt, hjertet mørkt og tankene dine som en eneste stor, uløselig knute? At all frustasjon og fortvilelse har bygd seg opp inni ditt eget hode og hjerte så det er umulig å se hvor du skal gå?
Jeg tror alle, i større eller mindre grad, kjenner denne følelesen fra tid til annen. Noen ganger løsner knuten av seg selv, mens andre ganger virker det som om knuten har bosatt seg i vårt indre.

I ulike møter med ulike mennesker har jeg den siste uken blitt minnet om hvor raskt mørket kan oppleve tilstedeværelse av lys når man våger å dele sine tanker og følelser med en du hvile hos. En du har tillit til som tar seg tid til å lytte til dine ufiltrerte tanker.

For spør du meg er det ingenting som bringer mer lys til mørket enn forståelse, tilstedeværelse, et lyttende hjerte og to varme øyne.

Ser en seg rundt i verden er det mye sykdom, plager, press og kamper som fyller mange liv og tynger mange hjerter. Jeg tror flere enn jeg kan kjenne maktesløshetens grep i sitt indre. For hva kan man gjøre? Hva skal man si? Hvordan skal man møte de rundt en som kjemper?

Se!
Se med hjertet og gi lys. For selv om man ikke kan ta bort det som fyller den andres kamp, kan forståelse og nestekjærlighet være med å fylle den andres mørke med lys. Litt lys eller mye lys. Det kan utgjøre større forskjell enn du kanskje vet. Ingen kan se alle, men alle kan se noen.

SÅ: Våg å se, våg å vise nestekjærlighet og våg å bringe lys til din nestes mørke.

Marianne ❤

Å kunne drømme seg vekk for en liten stund

Hverdagen krever i perioder et tempo hakket raskere enn jeg egentlig ønsker.
Dager med en fart der det ikke er annet valg enn å henge på så godt en kan.
Det roer seg jo alltid etterhvert.

Samtidig får slike tider meg bestandig til å lengte.
Lengter etter stunder der sjelen er omgitt av blikkstille vann
-i trygghet, ro og stillhet.
Stunder når solen speiler seg i vannflaten og synet av det endeløst vakre gjør at man klart ser livets dybde og skjønnhet.
Stunder der sjelen finner hvile og hjerte kjenner ro…

Jeg tror jeg blir stående her og drømmer litt til før jeg går videre.
I et litt saktere tempo…

Marianne ❤

20141011_122655

20141011_122702

20141011_122722 20141011_123014

20141011_123330

20141011_123327
Med tilbakeblikk på en høstdag sammen med lillprisen min.

Gjensynslykkens rikdom

Gjensynet med en du ikke har sett på lenge, og lykken rommer takknemlighet over nære bånd som historien har knyttet.
Eller gjensynet med en nær venn du ofte ser, men lykken rommer dyp kjærlighet og hjertefred hver eneste gang.
Gjensynet med barna dine etter endt skole, barnehage eller vennebesøk, og lykken rommer glede over lure smil og bløte votter.
Eller gjensynet med en venn du har kjær, og lykken rommer varmen i nære, sterke klemmer.
Gjensynet med skåråa på snøen en solfylt morgen, og lykken rommer frihet og lette steg.
Eller gjensynet med sola som skinner inn vinduet mens du drikker din morgenkaffe, og lykken rommer håpet om alt lyst som ligger og venter.
Gjensynet med snøklokker i veikanten, fuglesangen eller dryppende snø fra taket, klemmer fra besteforeldre, familie, venner og kjente du ser ofte eller sjeldent.

Gjensynslykke kan oppleves i så mye, og er en av mange lykkeøyeblikk som kan forbigå i stillhet om man ikke er bevisst dem.
Kanskje det er et fint vårmotto?
Å være våken og se etter all gjensynslykke i hverdagen?
Og sammen med det kjenne etter hva lykken i disse gjensynene rommer.
Jeg tror vi vil kjenne oss rikere.
Og mer takknemlig.

Marianne ❤

2015-03-05 20.57.09

Kraften til å reise seg igjen etter mørket

Jeg tenker på Petter Northug jr. som sto på seierspallen med tårene sildrende nedover kinnene. Det var som om reisen han har hatt det siste året — fra det dypeste mørket, gjennom motgang og ukloke valg, med støtte fra sine nærmeste, tilbake til skisporet og til toppen av  pallen — ble utløst i tårer mens «Ja, vi elsker» tonet utover Faluns skoger. I intervjuene som følger møter vi en Northug jr som oppleves å ha fått en fornyet ydmykhet og respekt for livet. Som om han i løpet av denne reisen har sett en dypere sannhet i livet. En sannhet han kanskje ikke ante var der.

Så kommer sølvvinner Astrid Uhrenholdt Jacobsen. Ei sterk jente som virkelig har fått kjenne hvordan det er å leve i sorgens mørke rom. Ei jente som tross store prøvelser har bevist at nesten alt er mulig om man jobber med å finne ut hvordan man skal leve med de sorger og utfordringer en kan møte på livets vei.

Dermed har dette skiVM blitt mer enn kun ski for meg. For de siste dagene, som også har vært fylt av konfirmantundervisning om sorg og sorgreaksjoner, er det blitt vevd et vakkert mønster som viser en av livets mange sannheter:

Om vi våger å ta tak i det vonde, lene oss på de som støtter oss, være tålmodige og ha tro på at vi skal klare finne nye veier etter motgang og mørke…da kan vi alle ta medalje.

Jeg vet det finnes mange medaljevinner rundt om i hverdagen som hadde fortjent at «Ja, vi elsker» runget over høytalerene mens et hav av mennesker jublet og heiet over prestasjonen de har gjort.

Så jeg heier videre.
Heier på alle som kjemper kamper og beseiere dem.

Med eller uten norsk flagg på brystet.

Marianne ❤

Livgivende verdier og fokus

Se menneskets indre sannhet
Nyte solnedganger
Smile mye
Lytte til musikk
Hvile i tro
Gi kjærlighet
Våge seg utenfor komfortsonen

Gi gode ord videre
Finne rom for stillhet
Gi ekte klemmer
Drikke god kaffe
Dele indre tanker i trygghet

I ethvert menneskeliv finnes en lang eller kort rekke av verdi. Verdier som er retningsgivende i livet man ønsker å leve, og mennesket man ønsker å være. Disse verdiene kan være bevisste, ubevisste, skjulte eller synlige. Noen verdier er sterke, andre er svake. Noen har en livgivende betydning, mens andre ville man kanskje klart seg fint uten. I tillegg finnes det, i enhver menneskesjel, elementer som gjør at vi mister fokus fra der vi ønsker å ha det. Noen av disse elementene kan det være umulig å fjerne, men det har allikevel en stor betydningen at vi prøver å styre rommet disse får.

Jeg tror jeg er over gjennomsnittet opptatt av fokus. Fokus på jobb, fokus med barna, fokus i tro, ekteskap, vennskap, verden, livet. Fokus som skal hjelpe meg å holde de gode verdiene streke og tydelige. Jeg tror jeg er bevisst hvor jeg har fokuset, men jeg opplever stadig hvor fort gjort det er å miste det av synet.

Denne uken går vi inn i fastetiden, og tiden frem mot påske kan gi rom for å jobbe med å finne sitt indre fokus. Jeg tror jeg vil bruke denne tiden til å finne ut hva det er i livet mitt som gjør at jeg noen ganger mister fokuset av synet.

Kanskje en øvelse flere ser verdien i å bruke litt tid på?

Marianne ❤

IMG_20150103_154147

Babysang ER en sann glede

I morgen er første gang på babysangkurs nummer 14 siden jeg startet for 7 år siden, og  jeg blir stadig spurt om jeg begynner å bli lei. De kan ikke ha vært med på babysang de som spør om det. Selv om opplegget er likt fra gang til gang er babyene nye og mødrene det samme (vel…nesten, noen har vært med både en og to og tre ganger –med nye barn).

Erfaringen tilsier at det i morgen kommer en stor gjeng med søte, små babyer. Babyer som kommer sammen med flotte, gode mødre (eller fedre) som er fylt av forventning og spenning. Vi kommer ti å sette oss i ring og min trofaste hånddukke Bolla pinnsvin skal hilse på hver og en. Babyene vil sitte på mammas fang med store, undrende øyne og lure på hvem i all verden denne damen med en ulldott på armen er. Så begynner vi å synge, og de små får høre den vakreste stemmen de kjenner -mammas stemme. Mødrene kommer deretter til å reise seg, musikken vil danse ut av høytalerne, og over babyene vil det sveve blå og grønne stoff mens vi synger «stor bølge, liten bølge». Noen kommer til å like det godt, andre det rake motsatte. Deretter vil mødrene ta babyene på armen og danse til både rolige og raske rytmer. Så, når vi nærmer oss slutten av sangstunden,  blir de små lagt på teppet og rolig musikk vil fylle rommet. Ingen kommer til å prate, for vi skal være helt stille sammen. Lyset vil bli senket og over barna vil det blåses såpebobler -som synes å være det mest fascinerende en liten baby kan se.

De første gangene vil babyene være helt stille og undrende, men ettersom ukene går vil smilene bli større, deltagerne mer ivrige og bevegelsene i armer og bein mer energisk når musikken danser inn i ørene deres.

Og jeg…jeg kommer til å nyte det.

Nyte synet av små, vakre sjeler som så tydelig påvirkes av musikken.
Nyte synet av mødre som ser på barna sine med den største kjærlighet.
Nyte når de forsvinner fra denne verden og blikket mellom den lille og mor er så varmt og sterkt at tårene presser på.
Nyte når babyene rister på hodet i takt med musikker.
Nyte når babyene kommer krabbende for å hjelpe meg med trommen og hele ansiktet lyser opp og varmer hver minste lille krok i rommet.

Når jeg i tillegg alltid får låne en liten sjarmenrende skatt og får bli kjent med sterke, vakre, usikre, kreative, morsomme, blyge, utadvente og flotte mødre med fokus fullt og helt på den de elsker høyest av alt…hvordan kan jeg bli lei det? Bedre avslutning på arbeidsuka tror jeg nemlig ikke finnes.

Bildet er tatt av en av mødrene på en av kursene.
Bildet er tatt av en av mødrene på et av kursene.

Marianne ❤ -ivrig og takknemlig babysanger

Barna – de vakreste små, evigvarende tålmodighetsprøver

Jeg elsker dem over alt. De fyller hjertet mitt med stolthet, kinnene mine med søte kyss og sjelen min med sterke bølger av kjærlighet. De er gode og snille, empatiske og morsomme, men… noen dager klarer jeg ikke se noe annet enn den evigvarende tålmodighetsprøven jeg opplever at disse to sjelene lar meg leve i.

For selv om listen over gleden ved å ha barn er aldri så lang er det noen dager jeg blir utrolig lei av å rydde-vaske-systematisere-orgaiserer-logistikkføre både frokost-matpakke-sekker-klær-middag-lekser-fotball-kveldsmat-legging som er fulgt av ca 1000 spørsmål i minuttet…føles det som.

Dager da de bløte vottene jeg ikke fant i går viser seg å ligge i en sko. Eller en epleskrott blir funnet under puta. Dager da jeg finner vrengte klær på de mest underlige steder eller den maten som de likte så godt forrige uke er helt umulig å få i dem. Dager da jeg endelig har satt meg ned med kaffekoppen og det ropes på meg 5 ganger før jeg rekker å trekke pusten. Dager da ALT jeg sier er teit og dumt og smilet på poden ser ut til å ha forlatt huset for alltid. Dager da jeg er så trøtt så trøtt og endelig har funnet sengen da det ropes fra andre etasje og jeg glemmer lykken over å kysse et sovende barn god natt og kun fylles av at jeg føler jeg mislykkes i absolutt alt jeg prøver å få til som mamma…

Og disse følelsene – de slitsomme, vonde følelsene, oppleves det som om det er sterke uskrevne regler om at man ikke skal si høyt. Ikke si dem høyt i frykten for at du skal bli tatt for å være utakknemlige eller at du ikke elsker barna dine høyt nok. At du ikke vet hvor heldig du er som får oppleve dette og at slikt dager skal man bare tåle, men… jeg tror vi har slike dager alle sammen. Alle mammaer og alle pappaer. Dager eller periode hvor det er krevende og slitesomt, og vi fylles av usikkerhet i foreldrejobben som aldri tar slutt. Ikke fordi en ikke er ufattelig takknemlig for barna sine. Ikke fordi en egentlig kunne ønske seg noe annet. Ikke fordi en ikke vet at det er slik det er å være foreldre, men fordi man noen ganger BLIR veldig sliten. Kanskje bør vi våge å dele at det er slitsomt slik at andre kan fortelle at de har det på akkurat sammen måte. Og kanskje vi får høre at vi er bra nok mamma eller pappa –tross at vi til tider blir både sliten og lei.

For etter disse dårlige dagene dukker det alltid opp øyeblikk og hendelser som minner deg på at disse skjønne små fyller hjertet med stolthet, kinnene med søte kyss og sjelen med sterke bølger av kjærlighet. At de er gode og snille, empatiske og morsomme. Og selv om vi til tider opplever barna som evigvarende tålmodighetsprøver, er de vel mest av alt evigvarende kjærlighetsbringere.

Marianne ❤

DSC02877

En kirke med rom for hele mennesket

Jeg jobber i en vakker bygd, i vakre kirkebygg, fylt av vakre mennesker. Jeg synes stadig å møte åpne sinn og favner for hva kirken er og rommer, men også fordommer og skepsis. Alle bilder og all historie har punkter og perioder som er dekket av  mørke farger, men i dag vil jeg løfte frem de lyse punktene. For de  lyse punktene fyller meg etter en uke med opplevelsen av å jobbe med kollegaer som drømmer og bærer visjoner om en levende kirke som ønsker å være der for og med mennesker i bygda.

Desverre opplever ikke alle at kirken er like raus og åpen, men drømmen er at kirken skal vise at hun har rom. Mange rom. Rom for barnlig glede, latter, undring og nysgjerrige øyne og føtter. Rom for de store spørsmål vi bærer og ikke alltid finner svar på. Rom for hellighet og andektighet i bønn og stillhet. Stillhet i tvil og stillhet i tro. Rom for musikk og sang som formidler glede, trøst og håp. At kirken har rom, og bærer, den bunnløse sorgen man kan kjenne når et liv har tatt slutt og vi gir det over til kjærlighetens Kilde –i håp og tro på evigheten. Rom for ulike utrykk, ulike mennesker og ulike meninger.

At kirken er ordene og kroppsspråket som forkynner Guds løfte og nestekjærlighetens oppdrag i å se hverandre med hjertet. Kirken skal være levende, åpen, raus og inkluderende og ha plass til alle som trenger henne. Og hun står der stødig og sterk om det er stille vind eller sterk storm rundt henne, eller i menneskene som fyller henne.

For kirken skal ha rom. Rom for hele mennesket. Akkurat slik mennesket i sannhet er.

Marianne ❤

Hverdagsheltinner

Det finnes de heltinner som har gjort en stor bragd og innsats som hele verden kjenner. Heltinner som Mor Theresa, jomfru Maria eller Malala, men jeg har tenkt på alle de hverdagsheltinnene som skjuler seg rundt i vår verden.

En av de største rikdommer min jobb gir meg er at jeg hvert år får møte og blir kjent med hverdagsheltinner. De kvinner som har møtt en storm så sterk at man ikke skulle tro noe menneske kunne stå med rak rygg igjennom den, men de evner å holde hjertet varmt og tanken klar så sjelen ikke går til grunne i stormens herjinger. De kvinner som møter sorger så tunge og mørke at hjertet nesten revner, men tross dette makter å stå for sine nærmeste med en indre styrke som viser seg å være enorm. De kvinner som kjemper kamper for det de tror på, tross at motstanden prøver å tråkke dem ned med tunge, skarpe slag. De kvinner som har en personlighet som evner å se den vakre sannheten i mennesker som samfunnet forøvrig har stemplet som verdiløse. De kvinner som gjennom sin jobb redder liv og sjel med varmt hjerte, styrkende ord, milde øyne og trygge hender. De kvinner som gjør de små ting som utgjør den store forskjellen for barn og gamle, fordi fokuset på det unike i den enkelte de møter går foran alt. De kvinner som løser livets små og store utfordringer med kreativitet og handlekraft og i etterkant kan formidle sine erfaringer med kloke og reflekterte ord. Små og store kamper som blir beseiret. Unge heltinner og gamle heltinner.

Mens jeg skriver ser jeg for meg et vakkert knippe heltinner som finnes i min verden. Allikevel er jeg usikker på om de vet det. Om de vet hvordan de sees på med respekt og beundring. Om de vet hvordan tanken på dem gir styrke og inspirasjon av den grunn av de har latt meg se stryken et menneske kan ha. Om de vet hvor overveldende og ufattelig vakkert det er. Du har nok også slike heltinner i din verden, og jeg tror vi bør fortelle det til dem. Fortelle dem hva vi ser i dem. Fortelle dem at de er heltinner.

Man trenger ikke endre verdenshistorien for å være en heltinne.
Et hjerte er nok.
Verden er full av hverdagsheltinner,  vi må bare evne å se dem.

Marianne ❤