Sorgtunge gater -med og uten rosetog

Mange bærer en sorg i sitt hjerte.
Nasjonen bærer den sammen med noen.
Andre bærer den helt alene.

Jeg har aldri vært så stolt av landet mitt som den gang da rosetogene fylte våre sorgtunge gater. Den gang kjærligheten ble proklamert høyt og tydelig som den sterkeste kraft i møte med hatet, og alles nabo var ens venn.
Den gang en merkedag ble skrevet inn i vår nasjons historie, og hvert år får dagen enhver nordmann til å minnes noe eller noen som aldri mer blir helt det samme.

Jeg tror aldri det er feil å sette kjærligheten på dagsorden, aldri feil å minnes de vi savner, aldri feil å huske hvor stødig og varmt vi sto sammen.

Samtidig får denne merkedagen meg til å tenke på de utallige enkeltmennesker som bærer på bunnløse hav av sorg og savn i sitt indre uten at rosetogene fyller deres sorgtunge gater.
Jeg tenker på de utallige enkeltmennesker som har mistet det kjæreste de eide uten at merkedagen ble skrevet inn nasjonens historie, men livene deres blir heller aldri helt det samme.
Jeg tenker på de utallige sjeler som hver dag kjemper sin livs hardeste kamp for å prøve finne en vei der livet kan fortsette -på et eller annet vis.

Mange bærer en sorg i sitt hjerte.
Nasjonen bærer den sammen med noen.
Andre bærer den helt alene.

DSC03611

Marianne ❤

Lykken er et nyfødt, lite menneskebarn

Han var så fersk det er mulig å være om du ikke har født han selv, og nå lå han trygt i armene mine.

Han var så liten, så vakker, så skjør og så sterk som kun et nyfødt lite, menneskebarn kan være. Han hadde ikke sett noe av hva verden rommer, og allikevel var han omsluttet av det viktigste av alt og det eneste han trengte.

Ingen kjærlighet er vel så inderlig, så frisk, så naturlig og så kraftfull som den man kjenner til et nyfødt, lite menneskebarn.

Ingen hud er så bløt, ingen duft er så god, ingen kyss er så søte og ingen knirk så vakre som de fra et nyfødt, lite menneskebarn.

Ingen ønsker om lykke og trygghet så sterke, ingen håp og ingen drømmer så store som de en har for et nyfødt, lite menneskebarn – som nå lå trygt i mine armer.

wpid-getinline-28.jpeg

image

Marianne ❤
– takknemlig tante til et nyfødt, lite menneskebarn

Når kroppens alarmsystem slår til

Det fascinerer meg hvordan mennesket ser ut til å være utstyrt med et eget alarmsystem, og hvordan dette alarmsystemet kan hjelpe oss å finne svar.

Jeg tror de fleste av oss har kjent på udefinerbare tanker som har forstyrret så mye at sjelen ikke har funnet ro.  Ordløse tanker som har gjort at praten med en du kjenner trygghet hos har gått rundt og rundt i ring. Ulike tema ble kanskje løftet opp og sett på for å prøve hjelpe å finne svar på hva som var uroens kjerne, men det ga ikke tankene dine den roen du lette etter.

Så kan det hende du har opplevd at du fikk et spesielt spørsmål eller en konkret kommentar som førte til at tårene dine presset på som en alarm med full styrke i hjertet. Har du tenkt på, når du har kommet til deg selv igjen, at alarmen som slo ut i deg også har latt deg kjenne og skjønne at DER lå forstyrrelsens kjerne, DER lå problemets rot.

Jeg tror at slike følelsesforløsende alarmer kan være både overveldende og krevende, men at de vil si oss noe viktig om hvor vi bør og kan gå videre.

Marianne ❤

image

Jeg blir så sint at jeg koker innvendig

Noen ganger blir jeg sint. Noen ganger blir jeg så sint at tårene står i øynene på meg og rettferdighetssansens alarmsystem varsler som  jordskjelv i sjelen. Noen ganger blir jeg så sint at jeg vil rope høyt og kraftfullt at «NEI, jeg er IKKE enig!!»

Jeg mener vi skal ha lov og rett til å ha grunnleggende forskjellige meninger. Jeg mener også at vi har rett til å uttrykke disse meningen. Jeg synes det er spennende med mennesker som har ulike standpunkt og en annen oppfatning av verden enn meg selv, men når jeg opplever at menneskeverd blir tråkket på blir jeg SÅ sint! Når enkeltpersoner blir som et bytte for et politisk synspunkt og menneskets egenverd trykkes under en skosåle uten rett til å forsvare seg. Da blir jeg sint!

Jeg har en dyp og grunnleggende oppfatning om at alle er skapt i det samme bildet, og at vårt oppdrag her på jorden er å gi og være i kjærligheten. En annen byggestein i min grunnmur er at vi er likeverdige mennesker som fortjener å bli sett og behandlet med respekt. Uansett hvor mange kromosomer vi er født med, uansett hva vi tror på, hvor vi kommer fra, om vi er ung eller gammel, om vi elsker en mann eller en kvinne. Uansett!

Jeg  mener at jeg har all rett til å bli sint, men jeg er ikke enig i at jeg har rett til å tråkke tilbake på enkeltmennesker for å uttrykke mitt motmæle. Og akkurat det gjør vi mennesker så alt for lett…

Marianne ❤

Om snehvite lokker og en skattekiste fylt av fargerike minner

Vi deler en hverdagstund over en kopp varm kaffe, og solen maler en stripe av lys på bordet i mellom oss. Hennes kropp er ikke den samme som den en gang var. Ryggen er ikke like rak og håret er blitt farget snehvitt.

De snehvite lokker som etter en latterbølge blir plassert bak øret av en hånd som beveger seg i rolige rytmer. En hånd som har båret så mye. For skattekisten av minner er fylt av diamanter i alle farger, og det er i ydmyk takknemlighet jeg får lytte til historier om lyse dager og mørke netter fra livet som ligger der bak.
Så renner en tåre fra de varme øynene som så tydelig viser at sjelen er den samme, tross at kroppen ikke lengre er like lett å danse med.
Tåren finner vei nedover kinnet i mønster som livets stier har tegnet i ansiktet. Lette stier som er vandret og tunge fjell som er beseiret.
Og mens vi deler undring, latter og tårer  kjenner jeg den samme følelsen som slike hellige stunder alltid gir: takknemligheten for påminnelsen om at vi alle er så mye mer enn hva øyet kan se ved første blikk.

Så takker jeg for det jeg har fått, og vandrer videre ut i hverdagen -litt rikere, litt mer takknemlig, og med en bønn i hjertet om at vi stadig streber etter å se hverandres sannhet.

Marianne ❤

Jeg tror på samtalens endringskraft

Jeg tror sjelen er en gang fylt av rekker med rom.
Store rom og små rom.
Ryddige rom og rotete rom.
Lyse rom og mørke rom.
Rom med låste dører og rom med dører på vid gap.
Rom vi kjenner innholdet i og rom vi kanskje ikke har oppdaget ennå.

Jeg tror innholdet i sjelens mange rom gjør oss til de menneskene vi er.
At det som fyller de ulike rommene er grunnen til alt det gode vi er
-og alt det vi opplever som krevende og vanskelig.

Jeg tror løsningsnøkkelene til våre utfordringer ligger i rommene i sjelens lange ganger, men at vi ikke alltid makter å finne hvilket.
Jeg tror at forsoningens nøkkel kan ligge gjemt bak en dør, og frimodighetens nøkkel midt i et kaos av følelser bak en annen.

Jeg vet det er krevende, men mulig å rydde i sjelens rom.
Og jeg tror at med trygghet og tillit og ærlige samtaler kan vi finne veien frem til de skjulte nøkler som kan forløse, reparerer og styrke.

Lite er så befriende å få oppleve, for egen eller andres del, som når den riktige nøkkelen finnes til det riktige rommet  -så veien videre kan åpenbare seg.

Jeg tror på samtalens endringskraft.

Marianne ❤

«Er du fornøyd? Si det til andre. Er du misfornøyd? Si det til oss»

Ja, jeg er enig i det. Det beste er å ta det opp direkte med den det gjelder om man er misfornøyd eller skuffet over noe eller noen. Riktig å gjøre? Ja. Enkel? På ingen måte.

Samtidig er jeg nok over gjennomsnittet opptatt av at vi skal våge å dele det vi synes er flott og godt til den det gjelder også. Lenge leve å  være i fremsnakkeland til evig tid! For hender det ikke deg som meg at du  har sett  noen du synes utførte en oppgave på en fenomenal måte – Opplevd noen som fortalte noe engasjerende og artikulert. Hørt noen som spilte eller sang vakkert og musisk, og etterpå kjente du deg fylt av gode ord om det du opplevde?

Sist gang jeg pratet med legen min, for eksempel, tenkte jeg flere ganger: «jeg er så utrolig fornøyd og takknemlig for at hun er legen min», men… jeg sa det ikke til henne.

Men jeg øver meg stadig. Jeg øver meg på å dele godordene jeg har om andre her inne i hjertet mitt. Jeg øver meg på gi dem direkte til den det gjelder.

Skummel? Ja. Verdt det? Uten tvil.

Takk lov og pris for sms og e-post, facebook og chat.
Selv om ingenting kan måle seg meg et hjemmelaget kort i posten.

Verden er full av gruff og usympatiske mennesker, men det finnes enda flere lyse blikk og fine folk. Så oppfordringen i dag er: Gi de gode ord du tenker om andre direkte til den det gjelder. Det er en spennende og givende øvelse.

Jeg skal fortelle legen min hvor fantastisk hun er neste gang jeg skal til henne. Eller… kanskje jeg rett og slett skal sende et kort.

20130119_223607

Marianne ❤

Er du lykkelig?

Jeg tror de aller fleste lander på at svaret balanserer mot nei. Lykkelig? Det er så stort! Om spørsmålet derimot lyder: Har du opplevd øyeblikk av lykke i det siste? Korte glimt eller lange øyeblikk av lykke? Da tror jeg svaret balansere over på ja for flere. Men… tar du deg nå i å tenke etter for å huske disse øyeblikkene?

Er det en ting jeg har lært av å følge mennesker i sorg, sykdom og død, så er det at lykken er de små ting. I perioder av livet finnes ikke annen lykke midt i mørket enn at sengetøyet er godt og mykt eller at man rekker å drikke sin kaffen mens den ennå har den rette temperaturen. Det finnes også perioder der øyeblikk av lykke kan være umulige å finne. Jeg vet så vel, og jeg har dyp respekt for de som befinner seg der. Jeg tror også det finnes perioder i livet der mye blir tatt som en selvfølge, og lykkeøyeblikkene farer forbi uten at vi kjenner dem igjen.

Det være seg tepper av hvitveis langs veien eller to store og to små under en varm dyne en søndags morgen. Rene og store akkorder fra en fantastisk kor i enestående samklang, eller lenke og lette rytmer fra verdens herligste barnekor. Bringebærkrem på gammel porselen, eller steiner i en barnehånd som blir til ringer i vann. Kaffe i morgensol, trygghet i et sjelenært vennskap eller gode venner som plutselig var samlet rundt samme bord over en kaffekopp.

Når mørket omringer deg lengter du nok etter de små glimt av lykke.
Når lyset omslutter deg er det alt for lett å overse de samme glimtene.

Hvilke øyeblikk av lykke har du fått denne helgen?
Om du tenker nøye etter… er det flere enn du er bevisst med det samme?

wpid-2015-05-03-21.16.49.jpg.jpeg

wpid-2015-05-03-21.13.17.jpg.jpegwpid-2015-05-03-21.13.59.jpg.jpeg

Marianne ❤

Kjære russ. Kjære, vakre, lekne russ

Nå er den her!
Tiden som noen av dere helt sikkert er veldig spente på, men som de fleste av dere har gledet dere stort til. Det er nesten så jeg kan kjenne spenningen dirre i luften når jeg kjører forbi dere. Dere stolte og smilende, røde og sortkledde. Det er som om en kan kjenne alle tanker dere har tenkt og tenker, alle forventninger dere er fylt av og alle drømmer dere drømmer. Kjenne all styrken og samtidig all usikkerheten dere har for denne tiden, og ane konturene av alle store og små utfordringer som ligger der fremme og venter. Noen av dem vil skape gode minner dere vil bære med dere livet ut, og andre vil kunne gi et innblikk i en side av livet som kanskje er mer krevende enn dere trodde. Og mens jeg tenker disse tanker og nyter synet av dere, blir jeg varm i sjelen og fylles av en lang rekke håp.

Jeg håper dere vil leke og danse, smile og nyte disse ukene.
Jeg håper dere våger å være deres innerste meninger og overbevisninger.
Jeg håper dere tør å være tro mot den dere er –også om andre ikke ser ut til å mene det sammen.
Jeg håper dere tar vare på hverandre — og dere selv.
Jeg håper dere vet at vi er mange som heier på dere. Mange som vet hvor sterke, vakre, flotte og fantastiske unge mennesker dere er. Mange som vet at dere representerer gode verdier, tross at bildet som blir skap av russen i media noen ganger er negativ og nedslående. Kanskje er det av en grunn, men jeg vet at dere er så MYE mer enn det. Vi er mange som vet det. Vi er mange som er stolte av dere og mange som står her og heier på dere.

Jeg håper dere ser på oss og vet at vi er her om det kommer utfordringer det er vanskelig å løse, eller gleder dere vil dele. Vit at det finnes så mange foreldre, tanter, onkler, besteforeldre og andre som står her ved deres side og er klare til å stille opp om dere trenger oss. Jeg håper dere vet, kjenner og husker det.

Men mest av alt: Husk å leke og danse, smile og nyte disse ukene. Og husk å ta vare på hverandre.

Jeg ønsker dere en god russetid.
Kjære, vakre, lekne russ.
Marianne ❤

Om å samle på gyllende øyeblikk

DSC05871

Jeg har visst blitt en samler. En samler av gyllende øyeblikk. I påsken fant jeg et stort og vakkert et jeg vil dele med dere. Med ski på beina sto jeg på toppen av et fjell en grytidlig morgen. Mørket hadde gradvis endret seg til lysere toner og hele skaperverket hadde dirret før hun skulle åpenbare sollyset. Omgitt av stillhet ble himmelen purpurrød før den varme, gule solen viste seg for oss. Synet var ubeskrivelig vakkert. Jeg tror tiden må ha stoppet, for alt sank inn og lyset fylte hver krok i kroppens kjerne.  Lite er så vakkert og så fylt av håp som en soloppganger. Jeg skal fortsette å samle. Både de store og de små gyllende øyeblikk. Jeg fortsetter gjerne å dele dem med dere. Kanskje vil du være med å samle? Det ligger mye å venter om man tar seg tid til å lete.

DSC05872 DSC05877 DSC05878 DSC05880 DSC05883 DSC05886 DSC05888Marianne ❤