Kvelden da kjærlighetstepper av tente lys dekker kirkegårdene

Ingen kveld er så nær og stemningsfull etter at mørket har lagt seg som den siste søndagen i oktober. Kvelden da hver en kirkegård er dekket av kjærlighetstepper med tente lys til minne om alle de som fyller hjerter med sorg og savn.

Som diakon har jeg fått møte mennesker i sorg og krise som har gitt meg en innsikt i ulike sørgerom ingen bøker kunne lært meg. Jeg ser hvor redde vi er for å si noe galt eller gjøre noe dumt i møte med den som sørger, men kanskje er det ikke vanskeligere enn at vi våger å se hverandre. Oppriktig.

Jeg trenger trygge hender å holde i og øyne som gir rom for smerten jeg helst vil skjule for verden.

Jeg trenger tid og tålmodighet til å rydde og sortere, mimre og gråte her inne i sørgerommet mitt. Rommet jeg noen dager trenger å være lenge i, mens andre dager holder det at jeg titter innom. Noen dager har jeg kontroll over sorgens utrykk i meg, andre dager overvelder den meg totalt. Kanskje uten at jeg vet hvorfor. Da trenger jeg hjerter som forstår og ord som makter å være der jeg er.

Jeg trenger ikke overøsende råd om hvordan jeg kan gå videre og bort fra sorgen som fyller meg. Jeg trenger noen som våger å hvile i at jeg skal finne veien videre, og som samtidig forstår at jeg trenger å vite at jeg ikke er alene.

Jeg trenger trygghet på at noen finnes der for meg -helt til sjelens tårehav har stilnet og striper av lys kommer til synet igjen. Og om du spør meg hvordan jeg har det og jeg begynner å gråter, så er det ikke farlig. Jeg vet det er vondt å se en du er glad i sørger, men det er ikke farlig. Jeg trenger bare at du ser meg.

Slik jeg er nå.

Der jeg er nå

Jeg håper du spesielt denne helgen vil våg å se de du kjenner som er med å tenne lysene som fyller kirkegårdene med kjærlighetstepper. Kanskje tenner du et lys selv? Se da på alle lysene rundt deg og vit at du ikke er alene.

Marianne ❤

Ordenes berøringskraft

I dag er det stille i huset og kaffekoppen nytes.
I tankene lekes det med ord. Det er en av mine favoritt sysselsettinger når livet står på pause og tiden er bare min.
Det ordet som er mest lekent i dag er «berøre». Det er som om det turner og svinger seg i leken runddans foran alle de andre ordene som også vil være med. Det er nok fordi jeg ble berørt av ord i går. Berørt av ordets kraft. I et kåseri fylt av kloke, morsomme, sanne refleksjoner om ordenes berøringskraft, ble det skapt mange ord til ettertanke.

Har du tenkt på det at du har mulighet til å berøre med ordene dine?
Har du tenkt på hvordan noen ord styrker og andre skader.
Noen ord gir håp og andre gjør at en mister motet.
Hvordan noen ord gir trygghet og andre gi usikkerhet.
Noen ord gir lys og andre skaper mørke.
Har du tenkt på hvilken mulighet du har til å kunne styrke et medmenneske med ordene dine og samtidig hvor lett det er å bryte et menneske ned om du ikke tenker gjennom kraften ordene kan ha?

Ord kan gjøre sjeler lyse, men kan også mørklegge de varmeste hjerter.
Ord kan vekke håpet bak flommer av tårer, men også gjøre indre, blikkstille hav stormfulle.
Ord kan kjennes som om sildrende bekker av lys renner inn i sjelens skjulte rom om de blir sagt i kjærlighet, men de samme bekkene kan fylles av gjørme om orden blir sagt i hat.
Ord er mektige, vakre, sterke og har mer kraft enn du aner.
Både de ord du gir andre, men også de ord du gir deg selv.

Oppfordringen er derfor: Våg å gå ut og berør med ord. Berør med styrkende, håpefulle, trygge og lyse ord.

Marianne ❤

2015-10-12 12.24.51

Har du en trygg favn i livet?

Det er et bildet som stadig dukker opp i mitt indre for tiden. Bildet av en trygg favn. En trygg favn som aldri viker.

Jeg tror vi makter og tør mer om det finnes en favn vi alltid kan gå til. Et sted vi kan hvile, gråte og le i trygghet.

Jeg tror motgang blir lettere og medgang lysere om det finnes en favn vi kan søke til. Et sted vi kan fortelle filterfritt og samtidig hvile i visshet om at vi blir sett og forstått for den vi er.

Jeg tror vi vokser dypere og raskere som mennesker om det finnes en favn vi kan hvile i at aldri viker. Et sted vi kan tenke oss til når oppgaver er større enn vi tror vi mestrer, eller andre har gått strålende godt og vi er fylt av stolthet. En favn som holder om oss og ser oss med kjærlighet fordi vi er akkurat den vi er.

Jeg tror flere er og har denne trygge favnene uten å være det bevisst.
Hvem tenker du på når du leser?
Lete du etter svaret…jeg tror den trygge favnen finnes for alle -om vi våger å lete og ta imot.

Marianne ❤20150822_195729_resized

20150822_195724_resized

20150822_195754_resized

Når kroppens alarmsystem slår til

Det fascinerer meg hvordan mennesket ser ut til å være utstyrt med et eget alarmsystem, og hvordan dette alarmsystemet kan hjelpe oss å finne svar.

Jeg tror de fleste av oss har kjent på udefinerbare tanker som har forstyrret så mye at sjelen ikke har funnet ro.  Ordløse tanker som har gjort at praten med en du kjenner trygghet hos har gått rundt og rundt i ring. Ulike tema ble kanskje løftet opp og sett på for å prøve hjelpe å finne svar på hva som var uroens kjerne, men det ga ikke tankene dine den roen du lette etter.

Så kan det hende du har opplevd at du fikk et spesielt spørsmål eller en konkret kommentar som førte til at tårene dine presset på som en alarm med full styrke i hjertet. Har du tenkt på, når du har kommet til deg selv igjen, at alarmen som slo ut i deg også har latt deg kjenne og skjønne at DER lå forstyrrelsens kjerne, DER lå problemets rot.

Jeg tror at slike følelsesforløsende alarmer kan være både overveldende og krevende, men at de vil si oss noe viktig om hvor vi bør og kan gå videre.

Marianne ❤

image

Våg å bringe lys til din nestes mørke

Har du opplevd at sjelen din har vært nedslitt, hjertet mørkt og tankene dine som en eneste stor, uløselig knute? At all frustasjon og fortvilelse har bygd seg opp inni ditt eget hode og hjerte så det er umulig å se hvor du skal gå?
Jeg tror alle, i større eller mindre grad, kjenner denne følelesen fra tid til annen. Noen ganger løsner knuten av seg selv, mens andre ganger virker det som om knuten har bosatt seg i vårt indre.

I ulike møter med ulike mennesker har jeg den siste uken blitt minnet om hvor raskt mørket kan oppleve tilstedeværelse av lys når man våger å dele sine tanker og følelser med en du hvile hos. En du har tillit til som tar seg tid til å lytte til dine ufiltrerte tanker.

For spør du meg er det ingenting som bringer mer lys til mørket enn forståelse, tilstedeværelse, et lyttende hjerte og to varme øyne.

Ser en seg rundt i verden er det mye sykdom, plager, press og kamper som fyller mange liv og tynger mange hjerter. Jeg tror flere enn jeg kan kjenne maktesløshetens grep i sitt indre. For hva kan man gjøre? Hva skal man si? Hvordan skal man møte de rundt en som kjemper?

Se!
Se med hjertet og gi lys. For selv om man ikke kan ta bort det som fyller den andres kamp, kan forståelse og nestekjærlighet være med å fylle den andres mørke med lys. Litt lys eller mye lys. Det kan utgjøre større forskjell enn du kanskje vet. Ingen kan se alle, men alle kan se noen.

SÅ: Våg å se, våg å vise nestekjærlighet og våg å bringe lys til din nestes mørke.

Marianne ❤

Gjensynslykkens rikdom

Gjensynet med en du ikke har sett på lenge, og lykken rommer takknemlighet over nære bånd som historien har knyttet.
Eller gjensynet med en nær venn du ofte ser, men lykken rommer dyp kjærlighet og hjertefred hver eneste gang.
Gjensynet med barna dine etter endt skole, barnehage eller vennebesøk, og lykken rommer glede over lure smil og bløte votter.
Eller gjensynet med en venn du har kjær, og lykken rommer varmen i nære, sterke klemmer.
Gjensynet med skåråa på snøen en solfylt morgen, og lykken rommer frihet og lette steg.
Eller gjensynet med sola som skinner inn vinduet mens du drikker din morgenkaffe, og lykken rommer håpet om alt lyst som ligger og venter.
Gjensynet med snøklokker i veikanten, fuglesangen eller dryppende snø fra taket, klemmer fra besteforeldre, familie, venner og kjente du ser ofte eller sjeldent.

Gjensynslykke kan oppleves i så mye, og er en av mange lykkeøyeblikk som kan forbigå i stillhet om man ikke er bevisst dem.
Kanskje det er et fint vårmotto?
Å være våken og se etter all gjensynslykke i hverdagen?
Og sammen med det kjenne etter hva lykken i disse gjensynene rommer.
Jeg tror vi vil kjenne oss rikere.
Og mer takknemlig.

Marianne ❤

2015-03-05 20.57.09

Kraften til å reise seg igjen etter mørket

Jeg tenker på Petter Northug jr. som sto på seierspallen med tårene sildrende nedover kinnene. Det var som om reisen han har hatt det siste året — fra det dypeste mørket, gjennom motgang og ukloke valg, med støtte fra sine nærmeste, tilbake til skisporet og til toppen av  pallen — ble utløst i tårer mens «Ja, vi elsker» tonet utover Faluns skoger. I intervjuene som følger møter vi en Northug jr som oppleves å ha fått en fornyet ydmykhet og respekt for livet. Som om han i løpet av denne reisen har sett en dypere sannhet i livet. En sannhet han kanskje ikke ante var der.

Så kommer sølvvinner Astrid Uhrenholdt Jacobsen. Ei sterk jente som virkelig har fått kjenne hvordan det er å leve i sorgens mørke rom. Ei jente som tross store prøvelser har bevist at nesten alt er mulig om man jobber med å finne ut hvordan man skal leve med de sorger og utfordringer en kan møte på livets vei.

Dermed har dette skiVM blitt mer enn kun ski for meg. For de siste dagene, som også har vært fylt av konfirmantundervisning om sorg og sorgreaksjoner, er det blitt vevd et vakkert mønster som viser en av livets mange sannheter:

Om vi våger å ta tak i det vonde, lene oss på de som støtter oss, være tålmodige og ha tro på at vi skal klare finne nye veier etter motgang og mørke…da kan vi alle ta medalje.

Jeg vet det finnes mange medaljevinner rundt om i hverdagen som hadde fortjent at «Ja, vi elsker» runget over høytalerene mens et hav av mennesker jublet og heiet over prestasjonen de har gjort.

Så jeg heier videre.
Heier på alle som kjemper kamper og beseiere dem.

Med eller uten norsk flagg på brystet.

Marianne ❤