Takknemlighetsminner

Jeg tar med takknemlighetsminnene.
De mørke lar jeg bli i igjen her.
Jeg velger håpet for de blanke dager.
Så mange muligheter til å velge riktig.
Så mange fallgruber for å velge feil.

Må dagene bringe med seg det fokuset du ønsker.
Og de dager det ikke lar seg gjøre…
Jeg synes du skal velge håpet.

Med fokus på lyset blir det lysere.
Med troen på håpet blir det klarere.
Med ønske om endring blir du sterkere.

Takk for alt dere har lest, gitt, delt og lært meg dette året.
Jeg tar med meg takknemlighetsminnene.
Når jeg teller er de ganske så mange.

Marianne ❤

 

#Sprekjærlighet

Noe av det beste med desember er julemusikken, og hvert år er det nye strofer som røre strenger dypt i sjelen og slår rot i hjertet mitt.

«Det var ikke plass hos de travle. Det var ikke plass til oss to.»

Det er som om setningen fylles med all sannhet om verdens mørke.
Fylles av alt det vonde som prøver å hindre menneskelys i å slå rot.

Det kjennes som om verden er for travel. For opptatt av seg og sitt eget. For selvsentrert om egen overbevisning og lykke at vi ikke evner å høre at det er mennesker lik oss selv som banke på våre dører.

Den gangen for over 2000 år siden var det en ung jente som bar på Han som var lyset selv. I dag er det så mange, mange flere vi travle ikke har plass til. Alle flyktninger som ber oss dele litt av vår overflod og plass. Alle barn som lengter etter trygghet og ro i sin mørke høytid. Alle ensomme som synes det beste med juletiden er når den er over. Alle fattige, kalde, triste, utslitte sjeler som står der utenfor døren vår.
Men alt for mange av oss…vi er for travle.
Vi ser dem ikke. Vi vil ikke. Vi har nok med vårt eget.

Greit nok det, men om vi ikke kan se våre medmennesker med hjertet nå i juletiden…når skal vi gjøre det da?

Jeg tror det er kun en ting som hjelper mot verdens mørke: #Sprekjærlighet
Se. Gi. Del. Klem. Smil.
Skulle det være det ikke hjelper…spre ENDA mer.
Vi må ikke bli så travel at vi glemmer kjernen:

K J Æ R L I G H E T E N ❤

DSC07616

Marianne ❤

La øyeblikket være tilstrekkelig

De aller fleste mennesker har et iboende ønske om å løfte andre opp om en som står en nær faller. De aller fleste mennesker er gode på å gi ord og tanker som gjør så den andre kan reise seg raskt igjen. Det er en vakker og viktig evne. Kanskje kunne vi vært modigere til å ligge litt nede sammen med den som har falt før vi prøver å reise dem opp, men å ville sin neste sterk har uansett stor verdi.

Har du vært der at du har falt og dine kjære har gitt deg gode ord og tanker for å hjelpe deg videre? Har du kjent at ordene og tankene har gitt deg styrke og varme, men at noen setninger gjør så indre knuter løsner?

«La øyeblikket være tilstrekkelig».

I perioder av livet kan vi støte på utfordringer som gjør at alt stopper i kort eller lenger tid. Perioder som gjør at vi må prioritere annerledes i uvisshet om når vi kan vandre videre slik vi pleide. Kanskje må vi også lære oss å vandre på en ny måte. I slike perioder tror jeg vi fort kan bruke mye energi på tanken om hva andre tror og tenker om valg vi tar. Jeg tror vi kan bruke alt for mye energi på å tenke hva mennesker mener om at vi makter å løse en oppgaven, men ikke en annen. Kanskje kunne vi ønske at alle visste om den indre kampen vi kjemper slik at hver og en forsto akkurat hvorfor vi gjør de prioriteringene vi gjør.

«La øyeblikket være tilstrekkelig».

Tro at du kjenner deg selv. Speil deg i de som vet om utfordringen du står i. Legg til side alle de som kanskje misforstår prioriteringene dine, så lenge du selv vet at akkurat NÅ må det være AKKKURAT slik.

Jeg vet at det ikke er lett, men…
Senk skuldrene.
Pust dypt.
Det går bra.

«La øyeblikket være tilstrekkelig».

 

Marianne ❤

 

 

Kjære sterke, modige, unge sjel

Jeg leser blogger du leser og skriver, hører følelser du beskriver, tørker tårer du gråter og lytter til kamper du kjemper.  Jeg ser hvor sterkt du ønsker, vil og lengter etter å mestre, klare, vinne, seire alt. Seire det perfekte resultat, kropp, karakterer, venner og status. Jeg ser masken du limer fast hver dag for ikke å vise det sårbare og skjøre som skjuler seg der inne i hjerte ditt. Alt du tror kun du alene kjenner, føler og bærer av dårlig selvbilde, lav selvtillit, stress, uro og press.

Kjære sterke, modige, unge sjel:
Du er ikke alene.

Rundt deg finnes utallige mennesker som hver dag klistrer på den samme masken som du gjør. Unge og voksne som kjemper indre stormfulle kamper de ikke vil vise noen andre enn de aller nærmeste. Det er et godt forsvar å ikke blottlegge seg for verden, men jeg er redd alle maskene lar deg tro du er alene om å ha det slik du har det. Jeg er redd du da ikke ser at alle liv er fylt av alle farger og at det ikke kun er du som tidvis blir sliten, usikker, redd og skjør.

Kjære sterke, modige, unge sjel:
Vit at du har endeløs verdi.

Jeg drømmer om at du kan se deg selv med øynene til oss som vet hvordan det er å skulle strekke til på alle kanter. Vi som vet at det blir bedre, at det går over, at du klarer dette. Vi som vet at det er strevsomt å være ung og skulle klare alt, og som vet du må øve deg på å si nei. Vi har vært der selv. Hør oss når vi sier at du er mer enn bra nok  -også når du ikke mestrer alt. Ta inn i hjertet ditt våre dype ønsker om at du skal se hvor vakker, flott, unik, enestående og verdifull du er.

Kjære sterke, modige, unge sjel:
Se sannhet om deg selv i øynene til den du er trygg på.
Du er så mye mer enn du aner.
Senk skuldrene, pust dypt og våg å tro den lyse sannheten om deg selv.

DSC07551

Marianne ❤

Kvelden da kjærlighetstepper av tente lys dekker kirkegårdene

Ingen kveld er så nær og stemningsfull etter at mørket har lagt seg som den siste søndagen i oktober. Kvelden da hver en kirkegård er dekket av kjærlighetstepper med tente lys til minne om alle de som fyller hjerter med sorg og savn.

Som diakon har jeg fått møte mennesker i sorg og krise som har gitt meg en innsikt i ulike sørgerom ingen bøker kunne lært meg. Jeg ser hvor redde vi er for å si noe galt eller gjøre noe dumt i møte med den som sørger, men kanskje er det ikke vanskeligere enn at vi våger å se hverandre. Oppriktig.

Jeg trenger trygge hender å holde i og øyne som gir rom for smerten jeg helst vil skjule for verden.

Jeg trenger tid og tålmodighet til å rydde og sortere, mimre og gråte her inne i sørgerommet mitt. Rommet jeg noen dager trenger å være lenge i, mens andre dager holder det at jeg titter innom. Noen dager har jeg kontroll over sorgens utrykk i meg, andre dager overvelder den meg totalt. Kanskje uten at jeg vet hvorfor. Da trenger jeg hjerter som forstår og ord som makter å være der jeg er.

Jeg trenger ikke overøsende råd om hvordan jeg kan gå videre og bort fra sorgen som fyller meg. Jeg trenger noen som våger å hvile i at jeg skal finne veien videre, og som samtidig forstår at jeg trenger å vite at jeg ikke er alene.

Jeg trenger trygghet på at noen finnes der for meg -helt til sjelens tårehav har stilnet og striper av lys kommer til synet igjen. Og om du spør meg hvordan jeg har det og jeg begynner å gråter, så er det ikke farlig. Jeg vet det er vondt å se en du er glad i sørger, men det er ikke farlig. Jeg trenger bare at du ser meg.

Slik jeg er nå.

Der jeg er nå

Jeg håper du spesielt denne helgen vil våg å se de du kjenner som er med å tenne lysene som fyller kirkegårdene med kjærlighetstepper. Kanskje tenner du et lys selv? Se da på alle lysene rundt deg og vit at du ikke er alene.

Marianne ❤

Ordenes berøringskraft

I dag er det stille i huset og kaffekoppen nytes.
I tankene lekes det med ord. Det er en av mine favoritt sysselsettinger når livet står på pause og tiden er bare min.
Det ordet som er mest lekent i dag er «berøre». Det er som om det turner og svinger seg i leken runddans foran alle de andre ordene som også vil være med. Det er nok fordi jeg ble berørt av ord i går. Berørt av ordets kraft. I et kåseri fylt av kloke, morsomme, sanne refleksjoner om ordenes berøringskraft, ble det skapt mange ord til ettertanke.

Har du tenkt på det at du har mulighet til å berøre med ordene dine?
Har du tenkt på hvordan noen ord styrker og andre skader.
Noen ord gir håp og andre gjør at en mister motet.
Hvordan noen ord gir trygghet og andre gi usikkerhet.
Noen ord gir lys og andre skaper mørke.
Har du tenkt på hvilken mulighet du har til å kunne styrke et medmenneske med ordene dine og samtidig hvor lett det er å bryte et menneske ned om du ikke tenker gjennom kraften ordene kan ha?

Ord kan gjøre sjeler lyse, men kan også mørklegge de varmeste hjerter.
Ord kan vekke håpet bak flommer av tårer, men også gjøre indre, blikkstille hav stormfulle.
Ord kan kjennes som om sildrende bekker av lys renner inn i sjelens skjulte rom om de blir sagt i kjærlighet, men de samme bekkene kan fylles av gjørme om orden blir sagt i hat.
Ord er mektige, vakre, sterke og har mer kraft enn du aner.
Både de ord du gir andre, men også de ord du gir deg selv.

Oppfordringen er derfor: Våg å gå ut og berør med ord. Berør med styrkende, håpefulle, trygge og lyse ord.

Marianne ❤

2015-10-12 12.24.51

Har du en trygg favn i livet?

Det er et bildet som stadig dukker opp i mitt indre for tiden. Bildet av en trygg favn. En trygg favn som aldri viker.

Jeg tror vi makter og tør mer om det finnes en favn vi alltid kan gå til. Et sted vi kan hvile, gråte og le i trygghet.

Jeg tror motgang blir lettere og medgang lysere om det finnes en favn vi kan søke til. Et sted vi kan fortelle filterfritt og samtidig hvile i visshet om at vi blir sett og forstått for den vi er.

Jeg tror vi vokser dypere og raskere som mennesker om det finnes en favn vi kan hvile i at aldri viker. Et sted vi kan tenke oss til når oppgaver er større enn vi tror vi mestrer, eller andre har gått strålende godt og vi er fylt av stolthet. En favn som holder om oss og ser oss med kjærlighet fordi vi er akkurat den vi er.

Jeg tror flere er og har denne trygge favnene uten å være det bevisst.
Hvem tenker du på når du leser?
Lete du etter svaret…jeg tror den trygge favnen finnes for alle -om vi våger å lete og ta imot.

Marianne ❤20150822_195729_resized

20150822_195724_resized

20150822_195754_resized

Når kroppens alarmsystem slår til

Det fascinerer meg hvordan mennesket ser ut til å være utstyrt med et eget alarmsystem, og hvordan dette alarmsystemet kan hjelpe oss å finne svar.

Jeg tror de fleste av oss har kjent på udefinerbare tanker som har forstyrret så mye at sjelen ikke har funnet ro.  Ordløse tanker som har gjort at praten med en du kjenner trygghet hos har gått rundt og rundt i ring. Ulike tema ble kanskje løftet opp og sett på for å prøve hjelpe å finne svar på hva som var uroens kjerne, men det ga ikke tankene dine den roen du lette etter.

Så kan det hende du har opplevd at du fikk et spesielt spørsmål eller en konkret kommentar som førte til at tårene dine presset på som en alarm med full styrke i hjertet. Har du tenkt på, når du har kommet til deg selv igjen, at alarmen som slo ut i deg også har latt deg kjenne og skjønne at DER lå forstyrrelsens kjerne, DER lå problemets rot.

Jeg tror at slike følelsesforløsende alarmer kan være både overveldende og krevende, men at de vil si oss noe viktig om hvor vi bør og kan gå videre.

Marianne ❤

image

Våg å bringe lys til din nestes mørke

Har du opplevd at sjelen din har vært nedslitt, hjertet mørkt og tankene dine som en eneste stor, uløselig knute? At all frustasjon og fortvilelse har bygd seg opp inni ditt eget hode og hjerte så det er umulig å se hvor du skal gå?
Jeg tror alle, i større eller mindre grad, kjenner denne følelesen fra tid til annen. Noen ganger løsner knuten av seg selv, mens andre ganger virker det som om knuten har bosatt seg i vårt indre.

I ulike møter med ulike mennesker har jeg den siste uken blitt minnet om hvor raskt mørket kan oppleve tilstedeværelse av lys når man våger å dele sine tanker og følelser med en du hvile hos. En du har tillit til som tar seg tid til å lytte til dine ufiltrerte tanker.

For spør du meg er det ingenting som bringer mer lys til mørket enn forståelse, tilstedeværelse, et lyttende hjerte og to varme øyne.

Ser en seg rundt i verden er det mye sykdom, plager, press og kamper som fyller mange liv og tynger mange hjerter. Jeg tror flere enn jeg kan kjenne maktesløshetens grep i sitt indre. For hva kan man gjøre? Hva skal man si? Hvordan skal man møte de rundt en som kjemper?

Se!
Se med hjertet og gi lys. For selv om man ikke kan ta bort det som fyller den andres kamp, kan forståelse og nestekjærlighet være med å fylle den andres mørke med lys. Litt lys eller mye lys. Det kan utgjøre større forskjell enn du kanskje vet. Ingen kan se alle, men alle kan se noen.

SÅ: Våg å se, våg å vise nestekjærlighet og våg å bringe lys til din nestes mørke.

Marianne ❤

Gjensynslykkens rikdom

Gjensynet med en du ikke har sett på lenge, og lykken rommer takknemlighet over nære bånd som historien har knyttet.
Eller gjensynet med en nær venn du ofte ser, men lykken rommer dyp kjærlighet og hjertefred hver eneste gang.
Gjensynet med barna dine etter endt skole, barnehage eller vennebesøk, og lykken rommer glede over lure smil og bløte votter.
Eller gjensynet med en venn du har kjær, og lykken rommer varmen i nære, sterke klemmer.
Gjensynet med skåråa på snøen en solfylt morgen, og lykken rommer frihet og lette steg.
Eller gjensynet med sola som skinner inn vinduet mens du drikker din morgenkaffe, og lykken rommer håpet om alt lyst som ligger og venter.
Gjensynet med snøklokker i veikanten, fuglesangen eller dryppende snø fra taket, klemmer fra besteforeldre, familie, venner og kjente du ser ofte eller sjeldent.

Gjensynslykke kan oppleves i så mye, og er en av mange lykkeøyeblikk som kan forbigå i stillhet om man ikke er bevisst dem.
Kanskje det er et fint vårmotto?
Å være våken og se etter all gjensynslykke i hverdagen?
Og sammen med det kjenne etter hva lykken i disse gjensynene rommer.
Jeg tror vi vil kjenne oss rikere.
Og mer takknemlig.

Marianne ❤

2015-03-05 20.57.09