Vi deler en hverdagstund over en kopp varm kaffe, og solen maler en stripe av lys på bordet i mellom oss. Hennes kropp er ikke den samme som den en gang var. Ryggen er ikke like rak og håret er blitt farget snehvitt.

De snehvite lokker som etter en latterbølge blir plassert bak øret av en hånd som beveger seg i rolige rytmer. En hånd som har båret så mye. For skattekisten av minner er fylt av diamanter i alle farger, og det er i ydmyk takknemlighet jeg får lytte til historier om lyse dager og mørke netter fra livet som ligger der bak.
Så renner en tåre fra de varme øynene som så tydelig viser at sjelen er den samme, tross at kroppen ikke lengre er like lett å danse med.
Tåren finner vei nedover kinnet i mønster som livets stier har tegnet i ansiktet. Lette stier som er vandret og tunge fjell som er beseiret.
Og mens vi deler undring, latter og tårer  kjenner jeg den samme følelsen som slike hellige stunder alltid gir: takknemligheten for påminnelsen om at vi alle er så mye mer enn hva øyet kan se ved første blikk.

Så takker jeg for det jeg har fått, og vandrer videre ut i hverdagen -litt rikere, litt mer takknemlig, og med en bønn i hjertet om at vi stadig streber etter å se hverandres sannhet.

Marianne ❤